Bølger av misjonærer

Kinesiske kirkeledere hevder, uten å kunne dokumentere det, at 25 prosent av dagens kristne i Kina kan spore sine åndelige røtter til norske misjonærers innsats fra slutten av 1800-tallet.

I mange land rundt om i verden har norske misjonærer spilt sentrale roller for kirkevekst, som for eksempel Etiopia, Kongo, India, Mongolia og Madagaskar. Det var fra Norge pinsevekkelsen spredte seg til Europa og videre til andre verdensdeler på begynnelsen av forrige århundre.

Gjennom flere tiår i forrige århundre var Norge, sammen med Irland og New Zealand, landene i verden med flest utsendte misjonærer per innbygger. I 1990 var det utsendt omkring 2000 misjonærer fra norske misjonsorganisasjoner. I dag er tallet under 500. Hva skjedde?

Endring

Med rette hevdes det at antall norske misjonærer har gått ned fordi misjonærrollen og misjonsarbeidet har endret seg. Det behøves ikke norske misjonærer på samme måte som tidligere fordi vi i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker.

Det kan for eksempel være både billigere og kulturelt enklere å støtte lokale misjonærer. Derfor har nedgangen i antall misjonærer fra Norge både strukturelle og strategiske årsaker.

Dette er sant. Men det er ikke hele sannheten.

Misjon nytter

I min nye bok, «Offerlammets belønning», forteller jeg historien om ulike misjonsbølger som har preget de protestantiske kirkene fra begynnelsen på 1700-tallet. Det går en tydelig linje fra herrnhuterne i Tyskland til metodistene og deres Circuit Riders, videre til William Carey og Hudson Taylor og inngangen til 1900-tallets storhetstid for vestlig misjon. Dette var bevegelser som i stor grad også inspirerte norsk misjon.

Disse misjonsbølgene forandret verden. I dag finnes det kirker og kristne i alle verdens land.

Og i løpet av vår generasjon vil sannsynligvis alle mennesker på jordens overflate potensielt kunne lese eller høre Bibelen på sitt morsmål. Dette viser oss at misjon nytter.

Et tydelig mønster

Når vi ser historiene om de protestantiske misjonsbølgene fra et fugleperspektiv, trer det frem et tydelig mønster: Det begynte med bønn. Det fortsatte med vekkelse. Det ledet til misjon.

I «Offerlammets belønning» viser jeg at alle større protestantiske misjonsbølger har sitt opphav i åndelige vekkelser. Mønsteret fortsetter i dag.

Land, som i løpet av de siste tiårene har opplevd dyptpløyende vekkelser, er også de nye, store, internasjonale misjonssendelandene, slik som for eksempel Brasil, Sør-Korea, Nigeria og Filippinene.

Åndelige årsaker til nedgangen

Fordi alle de tidligere protestantiske misjonsbølgene hadde sitt opphav i åndelige vekkelser, er det grunn til å spørre om nedgangen i antall norske misjonærer i første rekke handler om mangel på åndelig liv og vekkelse i landet vårt.

Hvordan? Vekkelse fører blant annet til en dyp nød for andre menneskers frelse.

Dersom evangeliet først og fremst handler om meg og mitt, hvorfor skal jeg da bry meg med dem som aldri har hørt evangeliet?

Er evangeliet i første rekke blitt budskapet om hvordan Gud skal velsigne meg, et middel for at jeg skal få et bedre liv? Forkynner vi et tannløst evangelium uten kors og forsakelse, uten en evighet å vinne og en fortapelse å unnfly?

Når nøden for menneskers frelse ikke står sentralt, hvorfor skal vi da ofre noe for at evangeliet skal krysse grenser?

Nye bølger

Alle som har stått på stranden og observert bølger, vet at bølger kommer og går. De trekker seg tilbake før de på ny slår inn mot land. Nå har misjonsbølgene fra Norge trukket seg litt tilbake.

I Ungdom i Oppdrag ser vi for oss nye misjonsbølger som går fra alle verdens land til alle verdens land, bølger hvor også nordmenn spiller en rolle. Derfor forkynner vi et enkelt, men radikalt evangelium. Evangeliet er gratis, men det kostet Jesus alt. Integrert i evangeliet er kallet til tjeneste blant verdens unådde folkeslag.

Derfor sier vi som herrnhuterne; «Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for sin lidelse».