Bønn for syke

I Jesu tjeneste var helbredelser av syke mennesker en naturlig del. I misjonsbefalingen i avslutningen av Markus evangelium står det slik:

«Og disse mirakuløse tegnene skal følge dem som tror: De skal drive ut demoner i Mitt navn … Og når de legger hendene sine på syke mennesker skal de bli friske. Så gikk de ut og forkynte overalt. Det var helt åpenbart at Herren arbeidet sammen med dem, for overnaturlige tegn fulgte når Guds Ord ble forkynt. Amen.» (Hverdagsbibelen)

Når sykdom rammer er det naturlig å be om forbønn. Dette er en gammel og vel prøvd vei. Og Jesus er oss alltid nær.

Vi vet at synd, sykdom og død kom inn i verden gjennom syndefallet. Vår jord ble fra Adam og Evas dager underlagt forgjengelighet.

Som mennesker opplever vi gleder og sorger, oppturer og nedturer. Livets realiteter møter oss alle, fordi vi er mennesker underlagt jordens forgjengelighet.

Jeg tror på helbredelse i Jesu navn og ber for syke der det er naturlig. Jeg håper vi praktiserer forbønn for syke i alle menigheter. Det er inspirerende og trostyrkende når Gud griper inn med helbredelse. Og så vet vi at alle blir ikke helbredet. Det må vi også leve med.

Jeg har vanskelig for å forstå at Gud legger sykdom på mennesker for å oppdra dem. Det krasjer med mitt gudsbilde. Jeg syns også at sykdom som en straff fra djevelen, er vanskelig å håndtere teologisk.

For meg er sykdom en del av denne verdens realiteter, og den rammer dessverre mange. Ved jordlivets slutt dør vel alle av en aller annen form for sykdom. Men jeg har tro på bibelordet at «ved hans sår har vi fått legedom».

Livet her på jord er en kort gjennomreise. Én dag skal sykdom og død være borte. Da er vi er framme og hjemme! Hvilket håp troen på Jesus Kristus gir! Underveis ber vi for syke og hviler i Jesu fullbrakte verk.

For å sitere et av mine forbilder, Aril Edvardsen: «La oss begrave de døde med verdighet – og samtidig forkynne helbredelse i Jesu navn!» Det er en sunn praksis.