Leder
Bør Den russisk-ortodokse kirke boikottes?
Publisert
Sist oppdatert
Kirkenes Verdensråd er samlet til generalforsamling i tyske Karlsruhe. Før den store samlingen av internasjonale kirkeledere har Ukraina bedt om at Den russisk-ortodokse kirke må bli ekskludert fra dette fellesskapet. Så langt er de ikke bønnhørt.
Kirkenes Verdensråd (KV) omfatter de fleste protestantiske og ortodokse kirkene i verden. Et økende antall pinsekarismatiske og evangeliske kirker har også sluttet seg til.
Annonse
Målet for KV er å være «et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus Kristus som Gud og frelser i overensstemmelse med Skriften».
Et argument fra ukrainsk hold er at Den russisk-ortodokse kirke nå knapt fremstår som en kirke lenger. Den har mer karakter av å være en politisk aktør i sin aktive støtte til president Putins aggresjonskrig i Ukraina.
Det har vakt internasjonal avsky og fordømmelse å se bilder av ortodokse prester som velsigner våpen og høre patriarken gi legitimitet til en hensynsløs krigføring
Da representanter fra KV besøkte Ukraina for å vise sin solidaritet i begynnelsen av august, ble ønsket om å utestenge Den russisk-ortodokse kirke gjentatt.
Ukrainas kultur- og informasjonsminister Oleksandr Tkachenko hevder Russland bruker kultur for å kringkaste propaganda fra sitt «kriminelle regime», ifølge den britiske avisen Church Times.
Derfor anser han det som «hensiktsmessig å utelukke, eller i det minste suspendere russiske representanter fra internasjonalt kultur- og foreningsliv».
I sin innledende tale til generalforsamlingen forklarte KVs fungerende generalsekretær, Ioan Sauca, hvorfor de likevel har konkludert med at Den russisk-ortodokse kirke ikke bør utestenges.
Han minnet om at KV helt siden krigens start i februar, har fordømt invasjonen i Ukraina og definert den som aggresjon. Samtidig understreket han KVs rolle som en fri og åpen plattform for dialog – også mellom parter som er svært uenige.
Annonse
«Det finnes ingen eksempler på at kirker er blitt utvist. Selv ikke kirken i Sør-Afrika under apartheid-regimet ble utvist. De trakk seg selv ut», sa han.
«Vi bringer folk sammen. Vi utviser ikke folk», sa Ioan Sauca og konkluderte med at KV fortsatt skal være det de var ment å være, nemlig en plattform for dialog på veien mot forsoning. Han stilte så spørsmål om hvordan KV kan være en plattform der kirker fra Ukraina og Russland kan møte hverandre.
Det er ikke vanskelig å forstå ukrainske politikere og kirkers sterke ønske om å markere et tydelig standpunkt overfor Den russisk-ortodokse kirke.
I løpet av et halvt år er titusener av ukrainere drept. Byer er lagt i grus. Minst tolv millioner har flyktet fra hjemmene sine, ifølge FN. Av disse har minst fem millioner flyktet ut av landet.
Det ukrainske folkets lidelser er enorme. Vi som følger krigen på avstand forstår at vi aldri vil klare å fatte omfanget av krigens gru.
Og det gjør ikke akkurat viljen til dialog bedre når patriark Kiril selv ikke ser ut til å ha nevneverdig interesse for den slags. Nylig ble det kjent at patriarken avlyser et møte med pave Frans i Kasakhstan i september. Det samme gjorde patriarken i april i forkant av et møte i Jerusalem.
Det lett å ha sympati for ønsket om russisk-ortodoks boikott. Det er nødvendig å markere standpunkt. Å si klart ifra. Å vise at støtte til krig har konsekvenser.
Og likevel: Å brenne alle broer øker ikke utsiktene til fred. Å kutte mulighetene til kontakt med kirkeledere i en situasjon der landet allerede er svært isolert, er ikke nødvendigvis klokt. Hvor skal de da bli stilt til ansvar og konfrontert med motargumenter? Vi kommer ikke bort fra at dialog er nødvendig, hvor vanskelig det enn er, hvis målet er fred og forsoning.
Annonse
Selv om patriarken og hans nærmeste fremstår som rene krigshissere, må vi heller ikke glemme at det finnes en opposisjon mot krigen internt i den russisk-ortodokse kirke. Enkelte ortodokse prester har måttet betale en høy pris fordi de tar avstand fra krigen. De fortjener vår støtte.
Og om patriarken ikke vil delta i dialog, finnes det mennesker lenger nede i det kirkelige hierarkiet i Russland som fremdeles snakker med kirkelige kontakter på den andre siden av frontlinjen. Det tjener neppe fredens sak å gjøre det vanskeligere å ha disse samtalene.
