Bør evangeliske kristne bli i Den norske kirke? Daniel mener nei

Fredag arrangerte Frimodig kirke i Bjørgvin undervisningsdag i Åsane kirke i Bergen. Blant de tre foredragsholderne kom to fra innsiden av Den norske kirke, mens den tredje var en frikirkelig pastor.

Daniel Sæbjørnsen leder til daglig Passion Åsane, og var invitert for å dele sine perspektiver på Den norske kirkes fremtidsutsikter.

Sæbjørnsen leverte rene ord for pengene. I foredraget sitt beskrev han tilstanden i folkekirken slik:

«...politisk partiprogram på venstresiden, tilslørt av kristeliøs sjargong, klima fremfor Kristus, mangfold i stedet for misjon, omsorg erstatter omvendelse, politikeren overtar for presten, klassiske konservative kristne får ikke posisjoner, konservative virker å bli presset ut, universalismen og en slags kristelig kardemommelovgivning virker å være de facto-budskapet fra kirkens øverste ledere.»

På spørsmålet om det finnes en fremtid for tradisjonelle, evangeliske kristne i Den norske kirke, svarte Sæbjørnsen nokså tydelig nei.

Det sier seg selv at de som tilhører Frimodig kirke har tenkt å bli værende i folkekirken, i hvert fall inntil videre. Hvordan stiller de seg da til at kirken de tilhører blir beskrevet i slike ordelag?

Det prøvde jeg å finne ut av da jeg intervjuet de tre foredragsholderne til en ekstraepisode av Dagen-podkasten Tore og Tarjei mot slutten av dagen.

Foruten nevnt Sæbjørnsen deltok der Frimodig kirkes leder Oddgeir Sølvfæstersen og nyvigslet prest Eivind Fauskanger Ekberg i Skjold menighet i Bergen.

Sølvfæstersen er læstadianer, og minnet om at denne bevegelsen har levd i et spenningsfylt forhold til Den norske kirke siden midten av 1800-tallet. Sånn sett er ikke situasjonen i dag helt ulik den man har stått i lenge.

Han sa likevel at jo mer liberal kirken blir, jo større blir også avstanden til dem som «holder seg til den klassiske, lutherske teologien». Derfor spør også nå flere læstadianere om man skal bli værende eller trekke seg ut av Den norske kirke.

Eiving Ekberg ble intervjuet av Dagen i fjor om sin vei til presteyrket. Han var tidligere ansatt i en deltidsstilling i Misjonssambandet, og hadde egentlig sett for seg å bruke teologiutdanningen til arbeid i frikirkelighet eller organisasjonsliv.

I samtalen trakk han særlig frem det lokale fellesskapet i Den norske kirke og mulighetene dette gir. Han kan godt være kritisk til en del av det som skjer på toppnivået i folkekirken, men inspirert av blant andre sin tidligere medstudent Thor Haavik ser han muligheter til å gjøre et godt arbeid i Guds rike lokalt i Den norske kirke.

Ekberg forteller at han bruker minimal tid på spørsmålet om vigsel av likekjønnede i sin arbeidshverdag. Derimot bruker han mye tid på konfirmanter, og på begravelser. Likevel erkjenner han at man må velge sine kamper, og at han iblant spør seg om han skal la kommentarer passere eller ta samtalen der og da.

Sæbjørnsen erkjente at også mange sentrale frikirkelige aktører har sin bakgrunn i Den norske kirke, og snakket varmt om «mye godt, evangelisk arbeid som finner sted lokalt».

Kritikken hans var først og fremst rettet mot topplederne. Men for å beskrive situasjonen brukte han det kjente bildet av frosken som blir kokt. Han pekte på farene ved at man slutter å snakke om «synd» og heller snakker om «syn».

Sæbjørnsen erkjente imidlertid også at frikirkeligheten slett ikke er fritatt fra «konflikter og kjipe saker».

Da jeg spurte Sølvfæestersen om hva han mener kristne i frikirker og bedehus kan lære av Den norske kirke, svarte han på en måte som kanskje vil overraske noen.

Han pekte nemlig på kirken som tolerant og mangfoldig, og på opplevelsen av en kirke som er åpen for lokalsamfunnet og alle som bor der, helt fra sørlandskysten og til øst i Finnmark.

– Mange bedehus og frikirkemiljø oppleves som lukket, for en liten eksklusiv gruppe, som definerer seg som mer rettroende eller fromme enn folk i flest i samfunnet opplever seg selv som, sa han.

– Der er den norske kirke flinkere til å vise alle at de er velkommen som de er. Det tenker jeg er en styrke ved Den norske kirke, og der har mange frikirkelige en vei å gå, sa Sølvfæstersen.

Et annet mulig overraskende moment i samtalen kom da jeg spurte Eivind Ekberg om han kjente seg i igjen i noe Sæbjørnsen sa i foredraget sitt, nemlig at det «virker som evangeliet ikke forkynnes klart i mange kirker, og at kallet til omvendelse er fraværende».

– Dessverre må jeg si at han har rett. Det er ikke i alle kirker det forkynnes like klart som det skulle. Det er trist, sa han. Ekberg opplever også at ytringsrommet blir trangere, og at konservative blir sett bort fra.

Mot slutten av samtalen spurte jeg Sæbjørnsen, som delvis vokste opp i samme frikirkelige menighet som meg selv, om han stod i fare for å bli uhistorisk i sin alvorlige analyse av Den norske kirke.

– Man beveger seg bort fra primære teologiske standpunkter. Det bryter på såpass dypt vann at man forkynner et annet evangelium. Det blir alvorlig, og det må få konsekvenser, svarte han.

Derfor ser han mer enn gjerne på Den norske kirke som misjonsmark, men i mindre grad som levende menighetsfellesskap.

– Jeg er veldig glad for kristen kultur og kristne normer. Samtidig trenger vi ikke bare å være del av en kristeliøs kultur, vi trenger å følge Jesus.

Skal det være håp for Den norske kirke, mener han kirken må åpne for alternativt tilsyn av «biskoper som tror på Bibelen».

Når dette ikke ser ut til å skje, er Sæbjørnsens analyse at vi om 20 år ikke lenger vil ha en tredelt kristenhet, slik vi tradisjonelt har hatt i Norge, med folkekirken, lavkirkeligheten og frikirkeligheten. I stedet vil lavkirkeligheten bli fullt ut frikirkelig. Og, mener han, de levende evangeliske kreftene vil finnes i frikirkeligheten.

Oddgeir Sølvfæstersen minnet i samtalen om at ingen av oss velger tiden vi lever i, og at kristenheten har opplevd både medgang og motgang, forfølgelse og vekst før. Han ville ikke begi seg inn på spådommer om hvor utviklingen vil føre oss.

Men han sa at om Den norske kirke skal holde følge med Sæbjørnsen og andre frikirkelige, «må man børste støvet av bibel og bekjennelsesskrifter, følge dem og ta dem på alvor.» Ellers frykter han at forkynnelsen blir borte og læregrunlaget forvitrer.