Debatt
Bør ikke Fadervår oversettes annerledes når det gjelder djevelen?
I Fadervår («Vår Far») ber vi om at Gud skal fri oss fra «det onde» (apo tu ponero, Matt 6,13).
Den greske formuleringen kunne like godt vært oversatt: «fri oss fra Den onde», for det onde og den onde skrives her likt. Flere bibeloversettelser bruker «Den onde» i stedet for «det onde».
Annonse
Jeg finner dette riktigere, da vi i bønnen foran ber om ikke å bli ledet inn i fristelse. Gud frister ingen; så det må være Satans virksomhet det siktes til. Det er fristelsene fra hans side vi må unngå.
Jeg liker formuleringen: «La oss bekjenne forsakelsen og troen: Jeg forsaker djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen. Jeg tror på Gud Fader … Jeg tror på Jesus Kristus … Jeg tror på Den Hellige ånd …» Den viser hvor viktig det er å vite hvem man tar avstand fra, før man bekjenner hvem man tror på.
Det er sjelden å høre djevelen beskrevet som en person nå til dags; slik forkynnelse betraktes som middelaldersk. For oss siviliserte er lettere å snakke om det onde, som noe abstrakt og diffust – situasjoner der Guds kjærlighet enda ikke har sluppet til. Det onde møter vi daglig.
Han er morder, ødelegger og misbruker av Guds ord, og han vil føre oss vill.
Jeg har ikke noe imot selve begrepet, det onde. Men det er vel ikke det vi ber om hjelp med i Fadervår? Jordskjelv, oversvømmelser og andre naturkatastrofer er utvilsomt av det onde; mye av våre sykdommer og lidelser likeså. Men alt dette er knapt djevelens verk, men skyldes vår – og naturens – ufullkommenhet og forgjengelighet.
Slik ondskap risikerer vi alle å bli utsatt for. Men vi har løftet om «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Og her og nå har Jesus Kristus «ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10).
Det største vesen vi kan tenke oss, har personlighet. Djevelen har personens egenskaper – og må derfor tiltales (forsakes) som sådan. Han er morder, ødelegger og misbruker av Guds ord, og han vil føre oss vill. Til det utnytter han våre kroppslige og mentale behov (jf. Jesu fristelser beskrevet i Luk 4).
Jesus ba også om at Simons tro ikke måtte svikte den gang Satan krevde å få sikte ham som hvete (Luk 22,31).
Vi må møte Den onde som den han er. Selv foretrekker han nok å bli gjemt bort i diffust snakk om det onde!
