Bør kirken nedtone det kristne budskapet?

Det er to spørsmål som er utrolig viktig å kunne gi et godt svar på for kristne ledere i dag: Hva skal vi kommunisere ut til mennesker i dag? Og hvordan skal vi kommunisere det?

Dette er to ulike spørsmål som både må behandles sammen og adskilt.

Som kirke – og da snakker jeg ikke primært om Den norske kirke, men om den samlede Kristi menighet – har vi et oppdrag: Å forkynne evangeliet, med et utvetydig siktemål om at mennesker skal tro budskapet og ta imot Jesus som sin frelser.

Joda, allerede her bruker jeg begrep som gjør at majoriteten av mennesker ramler av. Men foreløpig snakker jeg ikke om hvordan vi kommuniserer og hvilke ord vi bruker, men om budskapets kjerne og substans.

Der handler det om menneskers gudsrelasjon, om livets to utganger og om Guds redningsaksjon for å føre mennesker fra mørket til lyset, fra døden til livet, inn til fellesskap med ham.

Vi skal være sannhetsvitner om Guds hellighet og kjærlighet, om tilgivelse og evig liv i Jesus og om håp og kraft i Den hellige ånd.

Språkdrakten jeg bruker her gjør kanskje budskapet vanskelig tilgjengelig, men substansen og sannheten er grensesprengende og umistelig for den kristne kirke.

Derfor blir jeg noe betenkt når Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig tilsynelatende tar til orde for at kirken skal nedtone det kristne budskapet i sin kommunikasjon.

Det er Vårt Land som skriver om Dybvigs masteravhandling i retorikk, der hun blant annet skriver: «Passende tale er å sette publikums behov foran kristen forkynnelse».

Hun peker på Svenska Kyrkan, som har nedtonet det kristne budskapet på sine nettsider. Kommunikasjonsdirektøren mener denne nedtoningen bidrar til å bygge troverdighet.

Videre skriver hun: «Om man ønsker kø ved døpefonten, er det kanskje nettopp passende å gi innsikt og peke på at det er gratis og for alle, i stedet for å fremheve det kristne budskapet».

Jeg tror dette er en blindvei. Jeg tror fremtiden tilhører de som klarer å være tydelige og kjærlige, samtidig.

Nå skal jeg ta forbehold om at en artikkel i Vårt Land ikke gir et riktig bilde av en hel masteravhandling.

Samtidig kan det fremstå som om spørsmålet om hva man skal kommunisere – hva som er kirkens budskap til verden – blandes sammen med hvordan man skal kommunisere.

Dybvig selv uttaler at avhandlingen «ikke [er] en analyse av troen eller forkynnelsen», men når man foreslår å ikke fremheve det kristne budskapet i dåpen, men heller omtale det som gratis og for alle – da har man beveget seg inn på budskapets innhold, ikke kun dens kommunikasjonsform.

Hva kan så Bibelen lære oss om kirkens kommunikasjonsstrategi?

For det første at det ikke handler om oss, vår organisasjon og vår posisjon. Kirken har alltid Gud som sentrum, hans navn og hans ære. Det å «opprettholde medlemstallet og en posisjon som folkekirke» som Dybvig argumenterer for, må aldri bli et mål i seg selv, men kun et middel i den grad det tjener til Guds ære.

For det andre er våre medmennesker målet for oppdraget. Vi er ikke sendt ut for å bygge kirke, men for å bringe Guds frihet til mennesker.

Jesus definerte selv sitt oppdrag i Luk 4, 18-19, et oppdrag vi er kalt til å videreføre: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren».

Dybvig sier til Vårt Land: «Kirken har jo et ønske om å overbevise, men da må man spørre hvem man snakker til og hvilken situasjon de står i. Man må også spørre etter hva som kan gjøre dette mulig, og hvilke hindringer som finnes».

Dette er kloke ord som hjelper oss i å ta gode valg i hvordan vi kommuniserer. Men om man ikke er svært bevisst her, står man i fare for å miste kommunikasjonens sentrum og mål på veien, og budskapet blir uten substans og liv.

For det tredje er kirkens kommunikasjonsstrategi å være vitne om det man har opplevd.

Peter og Johannes ble forsøkt kneblet da de forkynte et budskap som ikke falt i smak hos datidens ledere, men responderte med: «Men vi kan ikke la være og tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4, 20).

Skal vi være et vitne som kommuniserer troverdig til vår tids mennesker, må vi ha sett og hørt det vi vitner om.

For det fjerde mener jeg kirken må klare å leve i pendlingen mellom stillhet og forkynnelse. Jesus utfordrer i Matt 10, 27: «Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra takene». Først lydhørhet, så tale. Først stillhet, så tydelighet. Først kontemplasjon, så misjon.

For det femte må kirken være klok, kreativ og kulturbevisst i valg av språkdrakt. Her har Dybvig et viktig anliggende som ikke må forsvinne i at jeg er uenig i andre sider av hva hun forfekter.

Vi er et folk med et misjonsoppdrag, og til alle tider har man lært seg språk og kultur for å kunne tale tidløse sannheter inn til alle mennesker, uansett geografi, sosial status eller rase. Og for det sjette mener jeg kirken i sin kommunikasjon må være tydelig og sannheten tro i kjærlighet.

Å nedtone budskapet kan gi en kortsiktig gevinst, men i lengden må vi være tydelig i vår kommunikasjon om hva vi inviterer mennesker med på. Hvis ikke, lurer vi dem. Vi inviterer ikke mennesker primært til å være med på en hyggelig reise i det kirkelige fellesskapet.

Vi inviterer mennesker til å møte Den store legen som helbreder, løfter opp og gir liv. Det er et budskap som har sprengkraft også i vår tid.