Breivik og den høyreekstreme fare

- Vi står i vår tid over­for store ut­ford­rin­ger som ikke minst angår livs­for­hol­de­ne til våre etter­kom­me­re. Her bør alle som har noe å bidra med få komme til orde, uten å ri­si­ke­re å bli stemp­let med ord som kan as­so­si­e­res med høyre­eks­tre­mis­me, skriver Sigurd Skirbekk.

Publisert Sist oppdatert

Det har vært mye kri­tikk av of­fent­li­ge in­stan­ser i kjøl­van­net av ter­ro­ren 22. juli 2011. Kri­tikk mot en ad­mi­ni­stra­sjon som ikke i tide hadde som­let seg til å få satt opp por­ter rundt re­gje­rings­byg­get. Kri­tikk av et po­li­ti som på grunn av svik­ten­de kom­mu­ni­ka­sjon bruk­te alt for lang tid til å komme til Utøya. Kri­tikk av en dom­stol som i førs­te om­gang kunne ten­kes å ville er­klæ­re Behring Brei­vik som så sjuk at han ikke var til­reg­ne­lig og der­for ikke kunne straf­fes.

Det fin­nes li­ke­vel ei grup­pe­ring som har unn­gått å komme i et kri­tisk søke­lys, og det er den grup­pe­rin­ga som i stor grad har stått bak kri­tik­ken. Her ten­kes det ikke minst på etab­ler­te for­tol­ke­re i media og kul­tur­liv.

Brei­vik har sær­lig fra dette hol­det blitt vek­sel­vis om­talt som høyre­ra­di­kal, høyre­eks­trem eller som fa­scist. Det er li­ke­vel ikke va­ria­sjo­nen i ord­bruk som det i førs­te rekke er grunn til å sette under de­batt. De fles­te synes enige om at Brei­vik er ek­sem­pel på en viss type høyre­eks­tre­mis­me.

Spørs­må­let rei­ser seg så om høyre­eks­tre­mis­me ge­ne­relt sett er en ut­bredt fare, i vårt sam­funn, i vår tid og blant et­nis­ke nord­menn, eller om de an­git­te fare­sig­na­le­ne er ut­trykk for for­tol­ke­res øns­ker å komme mer på banen, for å igjen å kunne do­mi­ne­re de­bat­ten slik de gjor­de det på 1980- og 90-tal­let.

Den gang ble ra­sis­me-kor­tet re­gel­mes­sig truk­ket fram for å ka­rak­te­ri­se­re mot­de­bat­tan­ter som hadde me­nin­ger som falt uten­for det «po­li­tisk kor­rek­te», for ek­sem­pel i inn­vand­rings­de­bat­ten. Tak­tik­ken, for en tak­tikk var det, gikk ut på å skrem­me folk med av­vi­ken­de syns­må­ter fra å gi ut­trykk for sine syns­må­ter, etter­som de da kunne ri­si­ke­re å bli kalt for ra­sis­ter, med alt hva det ordet dro med seg av as­so­sia­sjo­ner.

I se­ne­re tid har ra­sis­me-spø­kel­set mis­tet mye av sin av­skrek­ken­de funk­sjon. Tal­s­per­soner med av­vi­ken­de og kan­skje ikke-li­be­ra­le ar­gu­men­ter har i stør­re grad våget seg ut på of­fent­lig are­na­er og bi­dratt til at de­bat­ten er blitt mer ny­an­sert. Sam­ti­dig har den gamle for­tolk­nings­eli­ten kom­met på de­fen­si­ven. Ved å fram­stil­le Behring Brei­vik som re­pre­sen­tant for en ut­bredt og far­lig høyre­eks­tre­mis­me, kunne en­kel­te se mu­lig­he­ten til å ak­tua­li­se­re gamle pro­blem­stil­lin­ger, for igjen å få lagt pre­mis­se­ne for en ideo­lo­gisk do­mi­nans.

Vi kunne be­gyn­ne med å spør­re i hvil­ken grad na­zis­me og fa­scis­me i vårt land i dag er en reell fare, og om Brei­viks ter­ror kan til­ord­nes en slik ideo­lo­gi. Flere trekk ved hans så­kal­te ma­ni­fest kunne umid­del­bart tale for en dia­gno­se i den ret­ning. Li­ke­vel er det flere trekk som ikke pas­ser inn i fa­scis­tisk tanke­gods. En av dem som har tatt av­stand fra denne type ideo­lo­gisk til­ord­ning, er tid­li­ge­re di­rek­tør for Ho­lo­caust-sen­te­ret på Bygd­øy, his­to­rie­pro­fes­sor Odd Bjørn Fure.

I et in­ter­vju med Ulf An­de­næs i Af­ten­pos­ten for 1. 2. 2012 ut­tal­te Fure: «Brei­vik plas­se­rer seg in­nen­for en in­ter­na­sjo­nal strøm­ning som er fun­da­men­talt ny og frem­med­ar­tet, i den grad at vi ikke har be­gre­per til å fange den inn. Det er lett å ty til gamle ter­mer på nye hen­del­ser og snak­ke ukva­li­fi­sert om høyre­eks­tre­mis­me og fa­scis­me, spe­si­elt opp­tatt av det na­sjo­na­le.»

Det fin­nes flere grun­ner til å være kri­tisk til opp­ford­rin­ge­ne om å se på 22. juli som et grunn­lag for å være spe­si­elt på vakt mot høyre­eks­tre­mis­me blant et­nis­ke nord­menn. Et mot­ar­gu­ment mot en tolk­ning i slik ret­ning kan vi lese ut av en sta­ti­stikk fra Euro­pol. I EU-over­sik­ten Te-Sat fra 2010 kan vi lese at for årene 2007, 2008 og 2009 var de fles­te ar­resta­sjo­ner for ter­ror se­pa­ra­tis­ter og isla­mis­ter, flere av dem kunne gjer­ne kal­les høyre­eks­tre­me. Fra­reg­net disse var 105 av ter­ro­ris­te­ne re­gist­rert som venstre­ra­di­ka­le og 66 som høyre­ra­di­ka­le.

Norge har falt ned på «rik­tig side» i alle store euro­pe­is­ke kon­flik­te­ne i løpet av de siste to hund­re år. Na­zis­men fikk mi­ni­mal opp­slut­ning i vårt land. Dette kunne tol­kes som ut­trykk for en rea­li­tets­ori­en­tert kul­tur og for po­li­tisk klok­skap. En slik kul­tur kan føre til im­po­ne­ren­de mo­rals­ke ma­ni­fes­te­rin­ger, som vi så ek­semp­ler på i da­ge­ne etter ter­ro­ren, da stats­mi­nis­te­ren talte til folke­ha­vet på Råd­hus­plas­sen og ut­tal­te at hat aldri kunne drepe et helt folk. Men det kan også føre til opp­fat­nin­ger om at moral kan er­stat­te ube­ha­ge­li­ge og an­stren­gen­de ana­ly­ser. Et be­gren­set norsk for­tolk­nings­re­per­toar fører lett til mo­ra­lis­tis­ke hold­nin­ger på inn­vik­le­te spørs­mål.

Dette leder over i spørs­må­let om føl­ge­ne av inn­vand­rin­ga, i det om­fan­get vi ser i dag, kan be­sva­res i mo­ra­lis­tis­ke ter­mer. Andre te­ma­er gjel­der opp­løs­nin­gen av tra­di­sjo­nel­le fa­mi­lie­for­mer, som ikke bare kan for­kla­res mo­ra­lis­tisk som et spørs­mål om kvinne­fri­gjø­ring. Og det gjel­der vårt for­hold til per­son­lig fri­het som knapt kan for­sva­res med mo­ra­lis­tis­ke prin­sip­per, enten det drei­er seg om vårt for­hold til sam­fun­nets etis­ke gren­ser eller vårt for­hold til na­tu­rens øko­lo­gis­ke gren­ser.

Vi står i vår tid over­for store ut­ford­rin­ger som ikke minst angår livs­for­hol­de­ne til våre etter­kom­me­re. Her bør alle som har noe å bidra med få komme til orde, uten å ri­si­ke­re å bli stemp­let med ord som kan as­so­si­e­res med høyre­eks­tre­mis­me.

Sigurd Skirbekk

professor emeritus i sosiolog, UiO

Powered by Labrador CMS