Brent bivoks, en ovn fra Kaukasus og en uventet utsikt fra 12 etasje

I en av de øverste salene i den nye Munch-museet i Oslo er det sotfarget blåmaling på veggene og et lyssatt og menneskeskapt halvmørke rundt utstillingen. Her er kunstneren Tracey Emins Insomnia selvportretter plassert. En søvnløshetens sal med store bilder av en kvinne som ikke kan sove.

Der i Munch-museet, ja, omtrent i den salen, tror jeg den kaukasiske ovnen vår kunne vært utstilt. Hva slags ovn snakker vi om? Og kan en ovn være et kunstverk?

Ja, i hvert fall hvis kunst skapes av særpreg og som et ekko av hverdagsfenomener. Senga mi heter en berømt installasjon fra 1998 som er utstilt her. Det er Emins egen seng, uoppredd, utstilt med blodflekker, skitt, søppel på gulvet, slik sengen var etter «en lengre depressiv periode» som kunstneren opplevde.

Den kaukasiske ovnen vår var definitivt en museumsgjenstand. Et svært drog i metall som stod midt i stua. Vi snakker ovn. Mekket av en lokal blikkenslager, i en by ikke langt fra grensefjellene mellom Dagestan og Aserbajdsjan.

Der tilbragte vi flere år som norske utsendinger fra Normisjon. Denne gassdrevne ovnen durte alle vinterdager. Lyden ville gjort seg utmerket på Munch-museet.

I en av salene med Tracey Emins verker skriker kunstneren av full hals på en kornete film. Dette er en hommage til Munchs Skrik og lyden roper på oppmerksomhet i ellers stille saler.

I Insomnia-salen blir jeg stående tankefull foran bildene. Kunstneren stirrer på oss fra portretter tatt med mobilkamera i senga i søvnløse netter. Jeg tenker på søvn. Og lukta av brent bivoks og tyske duftlys.

Jeg liker nemlig å tenne lys i adventstida. Kanskje det er fordi jeg vokste opp med forventningen knyttet til de fire lysene vi brant i adventsstaken hjemme. Lysestaken var alltid pyntet med små grønne grener og lilla sløyfer.

Det var trygt å brenne lys i en slik lysestake hjemme hos oss. Foreldrene mine kom ikke til å glemme hele greia og gå fra lysene brennende om kvelden. Nei, det var slanke, rolige lys i en pynta adventsstake da jeg var liten. Og det fulgte fortellinger med advent. Bibelhistorier. Ingen liten gave å få med seg som barn.

I Kaukasus mange år seinere gikk jeg derfor på jakt etter lys da høstmørket kom sivende. Bivokslys var det første jeg fant. Gule lys rullet løst av bivoksplater.

Det hendte jeg fant dyre tyske duftlys også. Men den kunstige lukta føltes fremmed. Da var det bedre med den lille duften av brent bivoks.

Men de var lumske, disse organiske, lokale lysene. Flammen kunne finne på å slikke fort og brått opp og bivoksen smeltet ikke på samme måte som de støpte stearinlysene hjemme.

Disse årene kunne søvn være en brutal fiende. Jeg ser på søvnløsheten som er risset inn i ansiktet til Tracey Emin. I Kaukasus var det flere fortellinger om folk som døde om natten på grunn av gassovner.

Hvis gassforsyningen ble brutt mens gassen brant, var det ingen flamme til å starte ovnens stemme igjen når gassen kom tilbake. Og dermed vislet gass taust ut i nattemørke rom. Og den gassen kunne drepe.

Hver kveld slukket vi derfor gassovnene ved sengetid.

Det ble kaldt.

Men jeg har faktisk alltid vært glad i store, trekkfulle hus.

Det går an å venne seg til å sove med lue.

Det går godt an å venne seg til å gå med doble ulljakker inne om kvelden.

Hvorfor forteller jeg dette i dagens spalte? Jo, fordi jeg våknet i morges i et varmt, trygt værelse (uten lue). Her i Norge kan jeg velge og vrake i adventslys.

Alle slags farger, parafin, stearin, elektriske lys, tenderfuelflame, duftdiffuser som lukttilsetning. Vi har det meste. Vi vet godt at slik er det ikke andre steder i verden.

Vi trenger ikke enda en påminnelse om det. Det er ikke derfor jeg skriver. Men kunne takkebønn være en ting å tenke på disse travle dagene inn mot julaften?

Jeg er for eksempel takknemlig for den rolige varmen fra panelovner. Jeg er også takknemlig for å ha hatt år hvor jeg måtte sove med lue og finne fram både humor og overlevelsesevne.

Jeg er glad for at vi har kunsten også. At noen på Munch-museet har sydd sammen utstillinger som skaper refleksjon hos oss som tråkler oss gjennom salene.

Noen har løftet hatt ideen om å kombinere Tracey Emins nåtidige samtidskunst og Edvard Munchs banebrytende perspektiver. Arkitekter har tenkt fram utsikten fra 12. etasje i det nye museet også.

Store vinduer som viser fram de gamle steinbryggene i Oslo, husene, kaiene, alt dette som er menneskeskapt. Og fjorden og landskapsformasjonene som er gitt oss i gave. Et karrig vær der ute nå i desember.

Og for noen er det karrige vinder som blåser gjennom livet nå. Eller man lever, som Emin gjorde, med en uoppredd seng, preget av depressivt mørke. Eller kanskje har lyset av andre grunner sluknet i liv eller hjem.

Kan vi som orker greie å ha blikket vendt utover denne jula også? Kan du på ditt vis skape snev av lys?

Det trengs ikke alltid noen store greier. Det holder med bare en liten glød som gis videre, gjenskinnet av verdens lys, glimt av den Jesus som vi får feire, den virkelige julaften som venter.