Broder Andreas: Han smuglet bibler bak jernteppet og ba kristne elske muslimer

Broder Andreas var en av de første som smuglet bibler til Øst-Europa og Sovjetunionen under kommunisttiden. Dette ble starten på organisasjonen Åpne Dører.

Senere vendte han øynene mot Midtøsten og kirkene i islams skygge. Igjen var han tidligere ute enn de fleste andre.

Han var en levende legende. Tirsdag døde han, 94 år gammel.

Egentlig het han Anne van der Bijl, men ble verdenskjent som Broder Andreas. For meg var han et forbilde.

Et intervju med norske Åpne Dørers daværende generalsekretær, Asbjørn Voreland, for nær 20 år siden, åpnet øynene mine for den lidende kirke. At jeg senere fikk reise til Usbekistan og møte forfulgte kristne ansikt til ansikt, ble livsforvandlende.

Jeg slukte boken «Med Guds ord gjennom jernteppet» og hadde et sterkt ønske å få møte denne uredde mannen og gjøre et intervju om opplevelsene i de gamle Sovjetlandene.

Broder Andreas var imidlertid lite opptatt av gamle bragder, da jeg møtte ham første gang på kontoret hans i Nederland. I stedet ville han snakke om å elske muslimene. Han var blitt 81 år gammel, men hadde ikke mistet evnen til å utfordre:

– Hvordan møter du muslimene som bor der du bor? Ser du ned i veien når du passerer dem, eller møter du blikket deres og hilser? utfordret han og slo fast:

– Du kan bare glemme å få muslimer med i Guds rike hvis du ikke en gang klarer å få dem til kaffebordet.

Samtidig som han avslørte et bankende hjerte for alle verdens muslimer, advarte han også mot utfordringene fra islam som religion. Men hans sterke oppfordring til alle kristne var å møte denne utfordringen med kristen kjærlighet, ikke med frykt.

– Vi må skille mellom menneskene og religionen, sa han og ba kristne møte muslimske fundamentalister på samme måte som Jesus i sin tid møtte romerne: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.»

Det han sa den gangen, slapp ikke taket. I en tid der mange kristne er redde både for islam og muslimer, har jeg ofte tenkt at vi som kristenfolk ikke må glemme at vi er et misjonsfolk. Vi er ikke kalt til å frykte verken muslimer eller andre. Vi er kalt til å elske dem.

Det var oppmerksomheten som fulgte etter utgivelsen av «Med Guds ord gjennom jernteppet», som gjorde at arbeidet hans skiftet retning. Da Broder Andreas ble verdenskjent som «Guds smugler», satte det en effektiv stopper for tjenesten hans i Sovjetunionen og Øst-Europa. Det ble for farlig for undergrunnskirkene å ta i mot ham.

I 1955 reiste Broder Andreas på sin første tur til et kommunistland med kofferten så full av bibler at den holdt på å miste håndtaket. Han hadde skaffet seg invitasjon til en kommunistisk ungdomsfestival i Warszawa, men deltok minst mulig på det offisielle programmet. I stedet gikk han ut i byen for å lete etter kristne.

På denne turen han fikk kallet til det som skulle bli livsverket hans. Mens unge sosialister marsjerte taktfast ute på gaten, falt blikket hans på et vers i Johannes Åpenbaring: «Våkn opp,» sto det, «og styrk de andre som er døden nær...» I årene som fulgte reiste han ut og inn av landene i Øst-Europa, alltid med bilen lastet til bristepunktet med bibler, og alltid på leting etter forfulgte kristne som han kunne oppmuntre.

Slik han ble elsket av kristne bak jernteppet, fordi han var en av få som våget å komme til dem, ble han også elsket i Midtøsten. Da borgerkrigen i Libanon var på det mest intense, viste han trofast vennskap og fortsatte å sette mot i lokale kristne.

Han var en som reiste når andre satt i ro. En som så den lidende kirke bak jernteppet og i Midtøsten, da de følte seg glemt av verden.

På mine egne reiser i Midtøsten har jeg mange ganger møtt folk som snakker om ham med stor takknemlighet. Han gjorde at de følte seg sett, i en tid der de følte seg sårbare og alene.

Høsten 2013 kom Broder Andreas til Kristiansand som æresgjest da Åpne Dørers Norges-avdeling feiret 30-årsjubileum. Han var blitt 85 år gammel og erkjente at han ikke var like sterk som før, men var like opptatt av verdens muslimer.

Det han hadde igjen av krefter ville han bruke i Midtøsten, for å sette mot i kirkene, og til å forkynne evangeliet for muslimene i regionen.

«Hvis jeg hadde fått leve livet om igjen, var det én ting jeg skulle gjort annerledes», sa han: «Jeg skulle ha vært mer radikal.»

Når en som nettopp var kjent for mot og radikalitet kunne noe slikt, var det ikke fordi han skulle gjort flere halsbrekkende reiser. Han forklarte at radikalitet for ham handlet om fullstendig overgivelse til Gud.

«For å være absolutt radikal må man gå for det som er rett, til det punktet der man kanskje må legge ned livet sitt. Selv har jeg aldri vært i nærheten av det punktet. Men jeg ber Gud gi meg kraft til å bære det han sender meg» sa han.

Han var bekymret for at kristenfolket i Europa var i ferd med å miste kraften og radikaliteten, og dermed også motstandskraften og vitnesbyrdet.

Under intervjuet jeg gjorde med ham i Nederland, avsluttet han med en bønn og et budskap han mente var profetisk.

«Livet til den kristne kirke på jorden vil ende på samme måte som Jesu liv: På et kors. Vi vil få forfølgelse. Forfølgelsen handler ikke om våre kirkesamfunn eller medlemskap, men om troen vår. Vi vil måtte betale prisen en dag. Vil jeg da klare å være trofast? Dét er spørsmålet jeg stiller meg», sa Broder Andreas.