Debatt
Bruken av musikk i kristen formidling er et adiaforon
I et innlegg i Dagen 12. april om «Avsporinger i musikksamtalen», argumenterer Jan Bygstad for at «ånden i musikken» i visse tilfeller kan stride mot «ånden i det kristne budskapet».
Han konkluderer med at en ved «å benytte seg av populærkulturens språk [og musikk], vil … stå i bestandig fare for å trivialisere og banalisere budskapet, samtidig som en uvegerlig [vil] komme til å skjule eller forflate korsets anstøt».
Bygstad mener at det var metodismen som innen protestantismen først fremmet tanken om at man måtte anvende populærmusikken i formidlingen av evangeliet for å få folk i tale. Men i så fall var vel en av Danmarks eldste kjente lutherske salmediktere, Hans Christensen Stehn, forut for sin tid.
For i 1588 skrev han salmen «Du Herre Krist min frelser est [er]» (nr. 52 i Den danske Salmebog, København 2003), der den angitte tonen var melodien til en «smuk tysk vise, hvori en ung student klager over skilsmissen fra sin hemmeligt elskede» (Anders Malling: «Dansk Salmehistorie», bd. 1, København 1962, s. 285).
Under alle omstendigheter er spørsmålet om hvilke musikkformer som kan anvendes i kristen formidling ikke et bekjennelsesspørsmål, men et adiaforon!
Apostelen Paulus' ord om å bli som en jøde, for å kunne vinne jøder etc. (se 1 Kor 9,19ff) taler dessuten nettopp for bruken av musikk «for å få folk i tale». Det er i alle fall viktig at det ikke skapes «falske anstøt» som følge av at man avviser bruken av bestemte musikkformer i formidlingen av evangeliet.
Olof Edsingers anbefaling av Ulf Christiansons siste plate «Stygn» burde derfor ikke rokke ved den tilliten til (blant andre) Olof Edsinger som Hans-Henrik Brix avslutningsvis (indirekte) ga uttrykk for i et innlegg i Dagen 26. mars (jf. Brix' innlegg i Dagen 3. april).