Bygger vi en kristenkultur som fører til usunnheter og fall?

Utgangspunktet tar jeg i 1 Kor 10,12–13. Versene peker på fortid og nåtid og framtid. Israelsfolket erfarte under på under av og med Gud på vandringen. Knurr, rastløshet og negativitet ble innimellom avløst av lovsang.

Mange snublet og falt underveis mot målet.

Så kommer den tydelige advarselen: Bytt ut fordømmelse, selvgodhet og stolthet med ydmykhet. Alle møter på de samme utfordringer i livet enten en tituleres som profet eller vaskehjelp. Den som står (mener seg å stå støtt), se til at han ikke faller.

Jakob 4,6 sier det samme: «Gud står de stolte i mot, men gir nåde til de ydmyke.»

Vi advares mot å løfte oss selv opp i en egen liga helt upåvirkelig av utfordringene verden gir oss. Vi advares mot å glemme historien. Vi må lære av historien om vi ikke skal havne i grøften selv.

Stolthet er uten tvil et stort faremoment. Ikke lytte til råd. Ikke se på historien. Bare storme fram så sterk som vi kjenner oss under salvelsen eller mantelen/gaven Gud har utrustet oss med.

Han møtte veggen under Levende Ords gylne år: – Det skjedde noe hele tiden

Å tro at en står stødig i kraft av egen styrke og bedømming er et sikkert tegn på at isen under oss er tynn og kan slå sprekker. Når fokuset flyttes fra ham til oss, er vi allerede litt utenfor stien. Hva vi opplever med Gud og blir brukt til, i stedet for et tydelig fokus på hva han har gjort for oss og at alt er av nåde.

Vi blir ofte godt hjulpet av heiagjengene på første rad. Ofte ubevisst blir tjenestegaver som avguder. Kanskje noen skiller dette greit, men langt fra alle.

1 Kor 1,10–17 belyser problemstillinga litt. Vi får våre favoritter. Salvesen gjennom tjenesten (nådegaver) i funksjon velsigner, men kan også forblinde. «Hun eller han sa og gjorde. De er salvet. Vi må ikke røre ved Herrens salvede», og så videre.

Ofte er desperasjonen etter vekst i egen kirke, behovet for stort offer eller kameraderi med og fremmer usunn kirkekultur. Det viktigste for kirken blir vekst uansett hva det koster.

Om noen skrives om eller blir sterkt brukt et sted, står menigheter i kø for å kalle vedkommende i håp om at deres kirke skal oppleve det samme.Tjenestegaver blir bruksvare som utnyttes til egen kirkes vekst.

Når da disse snubler og går feil, distanserer vi oss og toer våre hender.

Gal 5,22 og 1 Kor 12 taler om to ulike ting.

Karakterbyggingen i vårt liv skjer i intimiteten med Gud og vokser gradvis fram. Åndelige gaver er akkurat det som det er: Gaver gitt av nåde som en del av en utrustning til å bygge Guds rike. Blir vektlegging for mye på gavene, salvelsen og tjenesten, står vi i fare for å undergrave betydningen av å bygge den karakter og kristuslikhet som er nødvendig. Nødvendig for å få sunnhet og balanse over tid.

En musiker sa følgende: På scenen er jeg helt uten frykt. Hjemme alene er situasjonen helt annerledes. Når gaven/talentet fungerer, ses ikke bristene som kan bli til noe farlig. Tryggheten er ikke i et harmonisk liv, men i en gave jeg har fått. Når gaven underholder, trykkes alt det andre ned.

Mange skuespillere og store talent har avsluttet sin vandring altfor tidlig på grunn av denne disharmoni.

Etterfølgelse av Jesus har aldri vært trendy

En idrettsutøver som presterer og presterer slutter plutselig å prestere. Etterpå kommer innrømmelsen. Fokuset ble feil. Media, reklamebyråene, journalistene tok utomsportslig tid. Konklusjon: Tilbake til basic på treningsfeltet.

Det er fint å verdsette de som Gud har gitt kall og gaver. Vi må likevel vokte oss for å framelske en kultur der vi indirekte er med å fremme usunnheter i våre menigheter. Når tjenestegavene ikke leverer lenger, finner vi bare nye stjerner å dyrke. En bruk- og kastmentalitet.

Når en hele tiden skal levere fra øverste hylle helg etter helg, byttes fort intimitet og lønnkammer ut med autopiloten i kraft av tjenesten. Resultatet blir at ubalanse og usunnheter får vokse videre parallelt med sterke møter der folk møter Gud. Hvorfor?

Fordi Guds nåde er stor og fordi gaven virker på tross av og ikke på grunn av. En dag sjokkeres vi av noe vi selv har vært med på å legge til rette for gjennom usunn utøvelse av karismatikk. Så er ansvaret til slutt selvsagt hos den enkelte.

Dersom vi vender tilbake til 1 Kor 1,10–13, ser vi at det finnes en vei ut. Vi trenger ikke la fristelsene ta oss bort.

Sangevangelisten på Vigeland sa følgende: –Jeg er bare en livredd sangevangelist som er helt avhengig av Jesus.

Det samme uttrykker Paulus i 1 Kor 2,1–5. Mennesker må knyttes til Ordet og ikke formidleren eller gaven som virker.

Kan vi våge å være så ærlig å si at uansett titler og åndsutrustning er vi alle like avhengig av Guds nåde? Alt vi sier og gjør skal kunne belyses i henhold til Ordet og ikke unnskyldes og bortforklares gjennom dekke av titler og utrustning. En gave gitt av Gud er ikke ment å være en kamuflasjedrakt.

Titus 2,12 og 2 Tim 3,16 viser tydelig at sann nåde skaper ikke mer sløvhet og verdslighet. Den oppdrar oss, ja, motiverer oss til å la ham vinne skikkelse i oss, slik at vi blir mer lik ham.

Takk Gud for alle embeter og gaver som skal berike Kristi kropp, slik at kropppen kan formidle videre Jesus til folket. La oss ikke bruke/misbruke tjenestegavene, utnytte dem eller dyrke dem. La oss be for dem, heie på dem og gi dem rom. Men husk at bak det ytre du ser, finnes et menneske. Ikke bare bruk dem når du kan dra nytte av dem.

Tenk heller mer igjennom hvordan tjenestegaver blir brukt slik at menighetene får en sunnere vekst og tjenestegavene får lenger levetid

Dersom åndsutgytelse og åndelig modning kan vokse parallelt, hadde det vært absolutt det beste.