C. S. Lewis og den dype gleden

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut,

slik Gud kjenner meg fullt ut.

1. kor 13,12

Det er mye i livet som kan oppleves gåtefullt og uforståelig. Som om vi ikke fullt ut klarer å gripe alt. Noen få ganger kan dette underlige underfulle manifestere seg som en ubeskrivelig følelse i oss.

Dette noe vage og ubeskrivelige, som jeg snart skal sette ord på, kan oppstå når jeg er ute i naturen på spesielt vakre steder.

Der lyset skinner melodiøst mellom trærne. Der hav og himmel møtes i en horisont som ikke skiller det ene fra det andre. Der du bikker toppen av en høyde i fjellet og utsikten slår mot deg og fanger både deg og blikket ditt. Noen ganger opplever du slike øyeblikkene alene. Andre ganger sammen med noen du liker godt.

Fellesnevneren for dette fenomenet jeg snart får forklart litt bedre for deg, er at det oftest kommer overraskende på. Men når man har opplevd det vil man gjerne søke den samme følelsen igjen.

For noen dager siden var jeg ute langs kysten på Vesterøya i Sandefjord. Der er det et hemmelig lite skogholt fullstendig dekket av eviggrønn eføy, og et glimt at håp om liv blir vekket i novembermørket.

Når jeg opplever slikt får jeg lyst til å fange øyeblikket. Ta det med meg. Bli værende der.

Men slike øyeblikk og opplevelser er flyktige, og de forsvinner like raskt som de kommer. Og du blir stående, eller sittende, igjen med en følelse av glede, lykke, lengsel, sårhet og savn på en gang.

I dag, 29. november, er det 125 år siden C. S. Lewis ble født, og 22. november var det 60 år siden han døde. Gode gamle Lewis har skrevet en god del om samme tema.

Men han var britisk, og vi er norske, og det er dessverre ikke mulig å oversette all engelsk like nøyaktig til norsk. Men Lewis bruker et ord for å beskrive noe av det jeg har forsøkt å male for dere. Joy. Glede. Eller kanskje vi skulle sagt dyp glede?

Så hva er denne dype gleden for noe? Lewis anerkjenner og legger vekt på at at vi er skapninger skapt med både fornuft og fantasi, eller på engelsk reason og imagination. (Her er det engelske ordet imagination mye bedre enn det norske fantasi).

Forestillingsevne og fantasi er en gudgitt gave som trekker tanke og sinn mot Sannheten vel som så mye som fornuften gjør. Fornuften kan finne frem til det rasjonelle og til rasjonelle sannheter. Fantasi kan finne frem til det gode, det vakre, og noen ganger viktigere sannheter. Sannheter som fornuften ikke helt kan forklare, men som vi vet at er der allikevel.

I selvbiografien sin, «Surprised By Joy», beskriver Lewis et minne, og siden et minne av samme minne. Da Lewis var et lite barn laget broren hans, Warren, en miniatyrhage i en lokket til en tinnboks.

Denne lille hagen ble Lewis sitt første minne om hva det virkelig vakre er for noe. Han beskriver hvordan den lille hagen gjorde ham oppmerksom på naturen, ikke bare som et «varehus av former og farger», men som noe svalt, duggfriskt, friskt og sprudlende. Den lille hagen vekket fantasien hans og viste ham noe mer om virkeligheten. Den vekket en lengsel.

Lewis beskriver dette minnet og flere andre minner som en blå blomst. En blå blomst var et sentralt symbol for inspirasjon i Romantikken, og er fremdeles et motiv i kunsten den dag i dag.

Den står for lengsel, begjær, kjærlighet og metafysisk jakt på det evige og uangripelige. Den blå blomsten symboliserer håp og den dypere skjønnheten til det vi ser.

En dag da Lewis var noen år eldre (en evighet for et lite barn) sto han ved en solbærbusk og plutselig vokste minnet om den lille hagen frem i ham. En følelse av lengsel kom over ham.

Minnet av den lille hagen, og minnet av det første minnet, og den blå blomsten, ble symbolet på det Lewis mange år senere skulle kalle for joy. Den dype gleden.

Det er den følelsen du har når du trekkes mot en dypere sannhet. Det er den dype gleden som dukker opp av seg selv og kjennes mer meningsfull ut enn noe annet.

Den er ikke avhenging av hvilke andre følelser du skulle gå og bære på. Den dype gleden kan dukke opp både i sorg og i glede. I bryllup så vel som ved en sykeseng. Både som prest og som far har jeg opplevd begge deler.

Den kan dukke opp i en begravelse, som vel som i en bursdagsfest. I stolen med en bok, som vel som under eføyen ved havet.

I fellesskapet i kirken, så vel som i din personlige bønnestund. I varmen fra en hånd, så vel som i telefonsamtalen med en som er langt borte.

Jeg vet ikke hvor og når du opplever denne spontane gleden. Den er knyttet til lengsler og begjær som ligger like utenfor gripeevnen og fatteevnen. Som i et speil. I en gåte.

Det som er nå og ennå ikke. Den dukker opp, og forsvinner like brått, men den etterlater oss med en følelse av at det finnes noe mer. Der borte et sted, like utenfor vår rekkevidde. Men det finnes, det venter, det er ekte.

Guds rike blir ofte beskrevet på denne måten, men med et annet begrep. «Allerede nå, men ennå ikke.» Jesus kom, og han kommer igjen.

Det at han kom har gitt oss glimt av hans herlighet, men også fullkomment håp om den endelige åpenbaringen av hans fullkomne herlighet. I møte med Jesus Kristus og ordet fra hans munn, får vi et glimt av himmel, vårt sanne hjemland, men vi kommer ikke dit riktig ennå.

Dette kan både fylle oss med, og gi oss grunn for, den dype gleden. Mange kan fortelle om at de lever med en lengsel i hjertet etter å møte Jesus og få være i hans nærhet. Som en uforløst lovsang som venter på å bli sunget ut.

I boken «Mere Christianity – Se det i øyene», utyper C.S. Lewis tematikken på denne måten: «levende skapninger er ikke født med begjær uten at tilfredsstillelse for disse begjærene eksisterer. En baby føler sult: vel, det er noe som heter mat. En andunge vil svømme: vel, det er noe som heter vann. (...) Hvis jeg finner i meg selv en lengsel som ingen erfaring i denne verden kan tilfredsstille, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Så betyr ikke dette at vi skal glemme alt det gode i denne verden bare fordi vi venter på Den nye skapelsen. Tvert i mot.

Det gode vi opplever i dag, og som vi nesten, men ikke fullt ut kan gripe, skal peke fremover og minne oss på det virkelig gode som venter. Og dette igjen gir oss enda større grunn til å gjøre godt for oss selv og andre nå.

Dyrke og vokte hagen som det heter på gammelbibelsk. For på den måten kan andre også få finne blåe blomster og oppleve dette glimtet av håp.

Vi ser i et speil. I en gåte. Vi står med beina plantet på jorden og blikket løftet mot himmelen. Vi ser ikke alt, men vi kommer til å gjøre det en dag.

I mellomtiden er det vår jobb å vekke forestillingsevnen, fantasien og fornuften hos oss selv og andre. For alle disse tre F-ene peker mot sannheten, og den ultimate sannheten finnes hos Jesus Kristus.

Han som sier selv at han er Veien, Sannheten og Livet. Den som finner Jesus, vil oppleve glimt av den dype gleden. For den er hos ham, og den kommer til oss utenfra, og kan ta bolig i blant oss. Slik Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss.

For den dype og sanne gleden, den finnes selvfølgelig bare ett sted. Nemlig hos Jesus Kristus.

Og det er derfor apostelen sier: «Gled dere i Herren! Jeg blir ikke trett av å skrive det på nytt, og det skal gjøre dere trygge.» Fil 3,1 og «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Fil 4,4

Da ser du forbi gåten. Da opplever du den dype gleden.