Calmeyergate-linjen fyller 100 år

Onsdag 15. januar 2020 er det hundre år siden det store landsmøtet i Calmeyergatens Misjonshus. Møtet samlet seg om et vedtak i to punkter: Intet frivillig kristen-samarbeid med noen som har brutt med Bibelens autoritet.

Og: Bare Bibel- og bekjennelsestro personer skal lede det frivillige kristelige arbeidet. Det er disse to punktene som tradisjonelt kalles Calmeyergate-linjen. Og med ryggdekning i begge punktene ble klassisk liberal-teologi for hundre år siden påført banesår.

Den klassisk liberale teologien var kommet til Norge på slutten av 1800-tallet. Det utløste allerede på 1890-tallet en heftig kirkestrid. Like over århundreskiftet erobret liberal-teologien selve lærestolen i dogmatikk ved Teologisk fakultet.

Det førte til at professor Sigurd Odland søkte avskjed i protest fra stillingen som professor i nytestamentlig teologi. Og i 1908 opprettet kristenfolket Menighetsfakultetet – for å gi norsk presteutdanning et ikke-liberalt fagteologisk alternativ.

Etter at Menighetsfakultetet i 1913 fikk eksamensrett, trodde åpenbart noen at kirkestriden var over. Og etter verdenskrigen begynte enkelte bibeltro kristenledere å tenke at det igjen var uproblematisk å ha kristen-samarbeid med liberale teologer.

Men MFs professor Edvard Sverdrup svarte ved påsketider 1919 på en konkret utfordring ved å forkaste liberalteologenes krav om «samspill mellom retningene».

Så kom nyheten om at formannen i Menighetsfakultetets eget forstanderskap, Oslo biskop Jens Tandberg, hadde sagt ja til å opptre sammen med de liberale teologenes fører, professor Lyder Brun, under et kirkestevne i Drammen. Det var nettopp den slags «samspill» som professor Sverdrup nettopp hadde forkastet.

Og nå begynte professor Ole Hallesby å skrive offentlig. I et åpent brev til biskop Tandberg spurte Hallesby: Mener De ikke lenger, herr biskop, at den liberale teologien fornekter kristendommens grunnsannheter?

Biskop Tandberg svarte Hallesby i selve den prekenen han holdt under kirkestevnet i Drammen: Ganske visst var der meningsforskjeller mellom ham og Lyder Brun. «Men vi står sammen i tro på Kristi evangeliums sannhet (...)».

Dermed var problemstillingen i spørsmålet om samspill og samarbeid satt på spissen. Biskop Tandberg mente at forskjellen ikke var større enn at man burde kunne stå sammen. Mens Sverdrup og Hallesby hadde tydeliggjort at konflikten var så fundamental at det ikke var rom for noe kristen-samarbeid i form av «samspill mellom retningene».

Da oktober måned 1919 kom, skulle Forstanderskapet ved Menighetsfakultetet ha det årlige møtet sitt. Og der avsatte man Oslo biskop fra stillingen som Forstanderskapets formann.

I mellomtiden skrev Ole Hallesby kronikk etter kronikk i Aftenposten mot den liberale teologien. Det første åpne brevet hans til Oslo biskop hadde stått på trykk den 29. august, bare noen få dager før Dagen begynte å komme ut i Bergen. De følgende kronikkene kom på trykk i september og oktober. Og nå kom de ikke bare i Aftenposten, men også i Dagen.

Under sterke inntrykk fra denne voldsomme kirkestriden etablerte de bibeltro en egen komité, ledet av Indremisjonsselskapets Johan Martin Wisløff. En innbydelse ble sendt ut til alt som fantes av frivillige kristelige bevegelser og organisasjoner. De ble invitert til å sende valgte utsendinger til et stort kristelig landsmøtet med front mot den liberale teologien.

Landsmøtet fant sted i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo mellom 15. og 18. januar 1920. Da møtet startet, var det 950 valgte utsendinger til stede. I tillegg var bygningens gallerier fullsatt av visstnok rundt 1200 andre. Det var med andre ord det største kristen-landsmøtet som inntil da var avholdt.

Møtets første foredrag ble holdt av Ludvig Hope. Han presenterte Bibelens sentrale Kristus-budskap, sammen med budskapets ankerfeste i Bibelen. Dagen trykket hele foredraget neste dag.

Neste foredragsholder var Ole Hallesby. Hans oppdrag var å påvise den liberale teologiens brudd med sentrale trossannheten i Annen trosartikkel, så som Jesu fødsel av jomfru Maria, Jesu stedfortredende soningsdød på korset og Jesu oppstandelse fra de døde. Igjen trykket Dagen hele foredraget.

Hallesbys foredrag var et oratorisk og teologisk mesterverk. Med en helt enestående klarhet skisserte han opp den uforlikelige konflikten mellom liberal og bibeltro teologi.

I forlengelsen av programforedragene vedtok så Calmeyergate-møtet tilnærmet enstemmig de to punktene som i ettertid tradisjonelt er blitt omtalt som «Calmeyergate-linjen»: (1) Bibeltro kristne må ikke inngå i frivillig samarbeid med noen som har brutt med Bibelens autoritet. Og (2): Innenfor det frivillige kristelige arbeidet vil vi våke over at det som tillitsmenn og arbeidere bare velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn etter vår kirkes bekjennelse.

I etterpåklokskapens lys kunne det kanskje være fristende å ønske at møtet hadde sluttet der. Men på de siste par møtedagene ble det klart at den tilnærmet enstemmige forsamlingen likevel var splittet i synet på et knippe emner som tradisjonelt sorterer under emnet «kirkesyns-forskjeller».

For eksempel anbefalte Hallesby å avskaffe statskirkeordningen. Men det var Ludvig Hope blankt imot. Hope mente at det ikke bare var umulig å reformere statskirken, men dessuten heller ikke ønskelig. Dagens redaktør Johannes Lavik sa seg på lederplass enig i de to vedtatte punktene. Men deretter reiste han kritikk mot noen mulige kirke-strategiske følgevirkninger.

Prinsipp-teologisk sier de to punktene i hovedvedtaket mye det samme som vi også kan lese i de bibelske læretukt-forskriftene: Bibeltro kristne skal foreta fullt brudd med bibelstridig forfalskning av budskapet.

Men kirkestrategisk syntes nok en del av grupperingene under og etter møtet at det var vel så lett å få øye på kirkesyns-motiver som gjorde det ønskelig å modifisere begge punktene en del. Selv om modifikasjonene ikke hadde tilsvarende ryggdekning i Bibelen.

Etter 100 år lyser det fremdeles den dag i dag en bauta av systematisk-teologisk klarhet fra selve hovedbudskapet under Calmeyergate-møtet. Men virkningshistorien i de samme 100 årene vitner også om en del forvirring fra støysendinger av mer kirkestrategisk art.