Da barna ble forlatt av misjonærforeldrene

Dette angår Misjonssambandet direkte, men det er aktuelt også utover denne organisasjonens rekker. Det som har skjedd kan ikke bli ugjort. Men ved å erkjenne feil kan sår blir leget, og erkjennelsen kan bidra til at de samme feilene ikke blir gjentatt.

To brødre

De syv episodene varer cirka en halvtime hver. Podkasten blir utgitt av Gyldendal forlag. Stene er selv oppvokst i Misjonssambandet, men forteller i podkasten om hvordan han alt i ungdommen beveget seg bort fra organisasjonen.

Øystein Stene er bror til Endre Stene, som har vært en ledende kritiker av Misjonssambandets ledelse de senere årene. Endre Stene er fortsatt lærer ved Fjellheim Bibelskole i Tromsø, men erkjenner i podkasten at han stiller spørsmål ved Misjonssambandets troverdighet i utførelsen av misjonsoppdraget.

Øystein Stene var misunnelig på misjonærbarnas eksotiske oppvekst: – Etter hvert forsto jeg at det kom med en pris

Sårbare barn

Dette er likevel ikke en podkast om Endre Stene og hans kritikk av NLM, selv om han bidrar med sine analyser av organisasjonen. Kanskje kan vi si at den reorienteringen som lå til grunn for kronikken hans i august 2020 danner noe av bakteppet for «Misjonærbarna».

En viktig del av Stenes utgangspunkt den gangen var at han selv, da han erfarte det å være varsler i Misjonssambandet, opplevde sider ved organisasjonskulturen som han tidligere hadde hatt mangelfullt kjennskap til.

Det er disse kulturelle trekkene podkasten først og fremst handler om, slik jeg hører den. De aller mørkeste kapitlene i denne historien handler om barn som i utgangspunktet var sårbare ved at de mesteparten av året hadde lite eller ingen kontakt med egne foreldre. De bodde på internatskoler mens foreldrene var misjonærer.

Denne tilværelsen kunne være utfordrende nok i seg selv, og vel så det. Desto verre ble det når disse barna i tillegg ble utsatt for seksuelle overgrep og andre former for maktmisbruk.

Gunnar Bråthen om «Misjonærbarna»: – Adskillelsen fra foreldrene har hatt større konsekvenser enn vi var klar over

«Lydighet til Jesus»

At livet på internatskolene kunne være vanskelig, kjenner vi til fra før. I Tomm Kristiansens bok om tidligere biskop Fridtjov Birkeli, «Biskopens hemmelighet» fra 2014, gjenforteller forfatteren morens tanker før utreise: «Misjonærkallet innebar offer, men nå ofret hun sine egne barn.»

En annen av misjonærene fra den gangen, Nils Olai Pedersen-Robertstad, blir i den samme boken sitert på følgende bønn som han skrev ned like etter avreise: «Gid barna engang maa komme saa langt, at de kan forstaa, hvorfor far og mor forlot dem. Det var ikke av mangel på kjærlighet til barna vi forlot dem, men av lydighet til Jesus.»

Internatene kunne befinne seg i Norge, det var tilfellet blant andre for den nevnte biskop Birkeli, og etter hvert ble det også laget flere internatskoler for misjonærbarn i utlandet. De siste ble avviklet rundt årtusenskiftet.

Rettsaken i 2013

Omtalen av internatlivets skyggesider ble satt på spissen i forbindelse med en rettssak i 2013, hvor et tidligere misjonærbarn gikk til sak mot Misjonssambandet. Vi får høre om den ulykksalige opptakten til saken, og om rettsforhandlingene som endte med at NLM vant.

Det som ble en juridisk seier, har imidlertid vist seg å komme med en høy moralsk kostnad. I den offentlige beklagelsen NLM kom med i 2023, står det at «Saken som endte i retten i 2013 har svekket tilliten mellom Misjonssambandet og mange misjonærbarn.» Det er ingen overdrivelse.

Det er ikke lett for lytteren å få full oversikt over hele opptakten til, og gjennomføringen av rettsforhandlingene. Men det synes klart at Misjonssambandet med fordel kunne ha strukket seg lenger i forkant for å finne en minnelig ordning overfor et menneske som hadde lidd stor urett.

Tilstrekkelig alvor

«Misjonærbarna» dreier seg altså ikke primært om nye historier. De ligger et stykke tilbake i tid. Men det er først og fremst et argument for å publisere denne podkasten nå, for disse historiene må vi ikke glemme.

Det er sant at mange hadde gode erfaringer med å bo på internatskoler, og det var som kjent slett ikke bare misjonærbarn som både før og nå hadde mindre foreldrekontakt enn de selv skulle ønske.

Dette må likevel ikke stå i veien for å ta de aktuelle historiene på tilstrekkelig alvor. Og podkastens anliggende, slik jeg oppfatter det, handler mest om selve systemet, om denne måten å drive misjon på.

Skjønnmalte

Det er ille å høre om hvordan ansatte på skolene skjønnmalte historiene om barnas tilværelse overfor foreldrene, slik at de ikke fikk vite at barna strevde. Det er også tankevekkende å høre om hvordan både servering og renhold på skolene ble hevet flere hakk før foreldrene skulle komme på besøk.

En ting er å pynte når man får gjester, noe annet er det å gi foreldrene et usant bilde av barnas hverdag. Det er drøyt å høre om at brev fra barn til foreldre ble sensurert. I podkasten møter vi også noen eldre misjonærer som i dag lurer på hva det var de påførte barna sine.

En forteller at det den dag i dag er vanskelig å ta imot søtsaker fra foreldrene. Det ser nemlig ut til å ha vært et mønster hos noen at foreldrene mer eller mindre plutselig forsvant fra internatskolene da de var på besøk, for å unngå å lage oppstyr og drama. Da la de gjerne igjen søtsaker ved hodeputen i barnas seng. I dag minner altså søtsaker fra foreldrene mer om savn enn om glede.

Oppgjør

Det har blitt tatt flere oppgjør med den tenkningen som var rådende den gangen. Og dette gjaldt slett ikke bare Misjonssambandet. Likevel ser det ut for at det stort sett er Misjonssambandet som fortsatt blir utsatt for denne kritikken.

Hva kan være årsaken til det? Dette spørsmålet er det ikke lett å finne fyllestgjørende svar på. Men det er nærliggende å spørre om lojaliteten til organisasjonen som forvalter av misjonsoppdraget har fått for stor plass.

Ingebrigt Sørfonn, tidligere styreleder i Indremisjonsforbundet, sa en gang, riktig nok med et smil om munnen, at «Indremisjonsforbundet er styrt etter løsgjengerloven, mens Misjonssambandet er styrt etter den militære straffelov.»

«Misjonen var nesten Gud» og «NLM var hele livet» sier noen av dem som forteller sin historie i «Misjonærbarna».

Hjerteskjærende

Mangelen på nærhet til foreldre må forstås i lys av både historiske og kulturelle forutsetninger. La meg illustrere med et eksempel fra en annen sammenheng.

I fjor kom Helge Kjøllesdal med boken «Kall og eventyrlyst» Den handler om tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Kjetil Aano. I et av kapitlene der får vi høre om hvordan han arbeidet med misjonærbarn-sakene.

Boken gir også et historisk bakteppe som kan bidra til å sette Øystein Stenes podkast i sammenheng, selv om disse hendelsene skriver seg fra tidligere tider enn dem «Misjonærbarna» handler om:

«Det finnes flere vitnesbyrd om hjerteskjærende scener der barna måtte rives ut av foreldrenes armer idet landgangen skulle hektes av, og båten skulle kaste loss med foreldrene ombord på vei til et land på andre siden av jordkloden.»

Det er vanskelig å være uberørt av slike skildringer.

Formalistisk

Kjetil Aano har selv beskrevet hvordan han som generalsekretær underveis måtte innse at han hadde bommet i håndteringen av misjonærbarnas historier. Jeg tror ikke han mener å ha funnet noen fasit her, og jeg har prøvd å undersøke med folk i andre sammenhenger enn NLM hvordan det kan ha seg at det er der denne debatten fortsetter.

Noen antyder at Misjonssambandet kan ha hatt en mer formalistisk tilnærming som har ført til at misjonærbarn har følt seg møtt på en dårlig måte. Andre snakker om at lojaliteten til organisasjonen er sterkere der enn hos de øvrige misjonsorganisasjonene. Her er det vanskelig å fastslå nøyaktig hva som er er de faktiske forhold.

Kulturdebatt

Det kan være krevende å debattere kultur. For ulike mennesker kan oppleve den samme kulturen helt ulikt. Det kan gjelde både i et land, i en menighet eller organisasjon, og i en familie. Denne erkjennelsen må likevel ikke få hindre at de som har negative erfaringer får sette åpent ord på disse.

Anne Marit Naustvik, som har bakgrunn som veileder, påpeker i en av de siste episodene av «Misjonærbarna» at det kan være direkte retraumatiserende å oppleve at de vonde minnene blir hentet frem igjen uten at det blir tatt et oppgjør med dem.

Med det setter hun trolig ord på noe av den smerten en del misjonærbarn har opplevd i årene etterpå. De har prøvd flere ganger å nå frem med sine historier, men har i varierende grad opplevd å bli hørt.

Bråthens svar

Misjonssambandets sittende generalsekretær Gunnar Bråthen tiltrådte i fjor sommer. Han ble valgt inn i hovedstyret på generalforsamlingen året før. Dermed har han ikke selv noen lang fartstid i organisasjonens sentralledd. Men han skrev under på den nevnte beklagelsen fra i fjor, som noe av det første han gjorde.

I intervjuet med Øystein Stene i podkasten erkjenner han at det han nå sier om NLMs ansvar går imot det NLMs advokat prosederte på i rettssaken i 2013. Da var det et poeng at NLM aldri overtok foreldreansvaret, og at organisasjonen derfor ikke kunne stilles juridisk ansvarlig for det misjonærbarna opplevde.

I beklagelsen fra i 2023 påtar Misjonssambandet seg «det moralske ansvaret for internatordningen som førte til at barn og foreldre i lange perioder måtte leve adskilt, og at omsorgssvikt og overgrep kunne skje.»

I dokumentet som er signert hovedstyreleder Knut Espeland og generalsekretær Bråthen heter det også at «Kallsforkynnelsen og datidens forståelse av hva det vil si å være misjonær skapte et press overfor foreldrene om å akseptere internatskoleordningen.» Heller ikke her står det noe eksplisitt om juridisk eller økonomisk ansvar, men teksten går så langt jeg kan se lenger i å erkjenne ansvar enn det som har vært tilfelle tidligere.

Gradvis erkjennelse

Bråthen tror en av grunnene til at ting har tatt lang tid er at erkjennelsen trenger inn gradvis. Øystein Stene beskriver mot slutten av podkasten situasjonen som at organisasjonen sitter på gjerdet.

Endre Stene beskriver det han opplever som mangel på barmhjertighet. Det er en hard kritikk, og den er vanskelig å bevise. Men den trenger ikke være uriktig av den grunn.

Sannsynligvis kan den overføres til andre saksfelt og sammenhenger også. Når man opplever at man står for noe man selv mener er svært viktig, og at denne verdien eller dette standpunktet er under sterkt press, er det ikke umulig å forestille seg at nidkjærheten kan komme i veien for nettopp barmhjertigheten. Det kan menneskelig sett være en forståelig reaksjon, men den blir ikke rettferdiggjort av det.

Luthersk sekt?

Mot slutten av podkasten kommer Øystein Stene med tydelige advarsler til Misjonssambandet. Vi blir med på besøk til den svenske forfatteren Magnus Malm som advarer mot å gjøre misjonskallet til et valg mellom Gud og mennesker.

Stene mener Misjonssambandet må velge mellom å bli mer isolert, eller å ta del i åpen samtale om konsekvensene av egen virksomhet. Ja, han sier faktisk at de må velge mellom å bli en luthersk sekt eller om de vil være i dialog med resten av verden.

Dette er antakelig såpass harde ord at en del misjonsvenner vil falle av. Men helt grunnleggende utfordrer Stene likevel noe som angår langt flere enn Misjonssambandet.

Ikke minst i våre dager bør vi være varsomme med sekt-merkelappen fordi den er svært stigmatiserende. Samtidig er det nødvendig å snakke om hvordan man kan ivareta sine kjerneverdier, eller enda tydeligere: sitt gudgitte oppdrag, og samtidig være villig til å la seg korrigere selv om kritikken kommer fra andre hold enn egne rekker.