Da det ikke gikk an å kjøpe frukt om vinteren

– Var dere blant dem som kunne kjøpe bil før 1960, spør en av kaffegjestene mine. Jeg lytter forbauset til spørsmålet. Jeg er så heldig å ha flere eldre mennesker på kaffebesøk og har dekket bordet med det pene serviset, det i blått og hvitt porselen med tynne kopper. Dessuten har jeg lagt en håndbrodert duk på bordet, arvegods etter bestemor.

– Ja, vi hadde bil før 1960, nikker en av de andre gjestene.

Hva er det de snakker om?

Helsepersonell fikk kjøpe bil på 1950-tallet; leger, jordmødre, sykepleiere, får jeg forklart. Men jeg skjønner fortsatt ikke dette helt, hva er det de mener med at bare helsepersonell og noen andre kunne kjøpe bil?

– Rasjonering. Det var jo rasjonering på biler!

Det er bare meg denne opplysningen forbauser.

Uvisshetens gave

Kaffegjestene mine har denne kunnskapen med seg. Og uten å vite det har jeg gått om bord i en tidsmaskin. Jeg får en reise tilbake gjennom årtiene nå. Vi svinger innom hvordan det var rasjonering på mye fram til 1960-tallet. Selv visste jeg bare at det var rasjonering under krigen, og muligens litt utover 1950-tallet. Men nei, nå får jeg fortellingen om hvordan det ikke gikk an å kjøpe grønnsaker og frukt om vinteren i Norge.

– Men hva gjorde dere da, spør jeg.

Man hadde jo epler pakket i silkepapir i kjelleren, får jeg til svar. Da holdt eplene seg til henimot jul. Utpå 1960-tallet fikk man kjøpt appelsiner også. Og så var det norske rotgrønnsaker, gulrøtter, for eksempel, de lå pakket i sand i kasser i kjelleren.

– Sand? Gulrøtter pakket i sand, undrer jeg meg.

Ja, nikkes det. Det kom jo ikke frukt eller grønnsaker fra utlandet til Norge. Men etter hvert kunne man leie fryseboks, da. Det ble lettere da. Man kunne hente frossenvarene sine på meieriet.

Brent bivoks, en ovn fra Kaukasus og en uventet utsikt fra 12 etasje

Jeg tar en slurk kaffe og tenker på de to fryserne vi har, lett tilgjengelig en trapp ned. Frossen smoothiefrukt og grønnsaker av alle slag.

– Så man fikk virkelig ikke grønnsaker og frukt i Norge om vinteren før?

Bananer, sier de. Mødre med små barn fikk lov å kjøpe bananer, næringsrik som den frukten er. Etter hvert fikk man kjøpt amerikanske epler, men de var svært dyre.

Den blå og hvite håndbroderte duken er fin, men fremmed. Men de gamle hever ikke et øyebryn over å ha brodert duk på bordet. Det gjør imidlertid jeg i møte med disse fortellingene som epler i silkepapir og gulrøtter i sand. I Norge i 1960. Jeg får høre en historie om da husmødre losset en båt med bananer på kaia i Oslo. Det var streik på brygga. Men den verdifulle lasten av frukt måtte ikke gå til spille.

Og jeg ser på de amerikanske blåbærene jeg har pyntet dagens kake med. Og de friske bringebærene som kom i en delikat plastboks i butikken.

Samtalen og tidsmaskinen svirrer videre. Jeg reiser forbi pandemien og lytter meg gjennom finanskrisa på 1990-tallet og tosifret prosent rente som man betalte på lån på den tiden. Jeg hører konturene av biler som står i kø i Oslo på 1960-tallet. Det var kø den gangen også, færre biler, men smalere veier, får jeg hører.

Jeg tar streiftog inn på 1950-tallet og alt man manglet da. Husker plutselig at jeg engang spurte en gammel dame om det kunne være en idé å lage en temamiddag med 1950-tallsmat. Hun syntes ikke det. Vi hadde jo så ensformig og enkel mat, sa hun.

Så får jeg historien om et barn som fikk et eple og en appelsin til jul på 50-tallet. To frukt i julegave? Jeg tenker på minnene jeg har om gavehaugen som barna pakket opp julen 2021 under det digre danske juletreet som tronet i stuen og likevel knapt hadde plass til gavene under grenene.

Mine minner og mine fortellinger vever seg sammen med småpraten som skjer rundt bordet. Tidsmaskinen flytter meg inn i min egen tid. Jeg lurer på hvilke fortellinger vi kan komme til å fortelle om førti, femti år om pandemien. Hvilke spørsmål har folk til denne perioden da? Hvilke misforståelser har vokst fram? Hvordan har uvitenheten fått bre seg?

Hvilke fortellinger har du hørt fra tiden før vår? Hva er dine fortellinger? Og hva forteller du videre om samtiden som vi alle deler akkurat nå?