Da landløftet til Israel ble åndelig

«Staten Israel og Bibelens løfter» er tittelen på Harald Petter Stettes artikkel i Dagen 5. juni. Her kommer han med interessante argumenter hvis man er ute etter en begrunnelse for at Guds løfter til Israel ikke lenger gjelder.

Han har innledningsvis viktige tanker om at Det gamle testamente må leses med Det nye testamente som tolkningsnøkkel. Det vil nok de fleste være enige om.

Guds løfter har fått sitt ja

Men når han sier at de løftene Gud i GT gav til Israel ikke gjelder for Israel i dag, greier jeg ikke å følge ham. Han får Paulus’ ord i 2 Kor 1,20: «For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja,» til å bety at de løftene Gud ga spesifikt til Israel som folk ikke fikk sitt ja, men faktisk ble opphevet. Ett av de løftene som, ifølge Stette ble opphevet er løftet om et land og et jordisk rike. Resten av hans resonnement har dette som utgangspunkt.

Jesus bekrefter at Guds løfter i Det gamle testamente gjelder

Stettes fortelling står seg dårlig i lys av hva Paulus skriver i Romerbrevet 15,8: «For det sier jeg dere: Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at Gud taler sant, og for å stadfeste løftet til fedrene». Blant disse løftene er også landløftet.

Israels grenser

Når vi i 1. Mosebok 13,14-15 leser at Herren sa til Abram: «Løft nå blikket og se fra det stedet du er, nordover, sørover, østover og vestover. For hele det landet du ser, gir Jeg deg og din slekt til evig tid», så oppfatter jeg dette som et løfte som fremdeles gjelder. Derfor ser jeg på gjenopprettelsen av den moderne staten Israel i 1948 som en del av oppfyllelsen av dette løftet.

Når filologi skapar feiltolking av bibeltekster

Grensene som beskrives i 1. Mosebok 15,18 går utover de grensene Israel har i dag. Det er ikke noe i Skriften som tyder på at Israel vil underlegge seg naboland og gjennom militære erobringer få de grensene dette avsnittet beskriver. Den endelige oppfyllelsen av landløftet vil ifølge Bibelen skje i det kommende Messianske riket.

Omfortolkinger

Abram hadde kommet til det landet Gud befalte ham å dra til. Der talte Herren til ham og sa at Han og hans etterkommere skulle få dette landet som sitt hjemland til evig tid. Løftet ble bekreftet med en pakt der grensene ble beskrevet: ‘fra elven i Egypt til den store elven Eufrat’ (15,18).

Israel ble opprettet på jødenes gamle land

Landpakten var et faktum og ble senere stadfestet for Isak og Jakob, og gjennom Jakob med tolvstammefolket Israel. Landet skulle tilhøre dem til evig tid. Selv etter 400 år i Egypt, og 70 år i Babylon var det det ikke tvil om hvor Israelittene hørte hjemme. Herrens løfte til Abram var tydelig og klart. Helt til den kristne kirke begynte med sine omfortolkinger.

For du skal ikke ha fulgt mye med i den teologiske debatt om jødefolket og den moderne staten Israel, før du møter tolkninger av landløftet som radikalt skiller seg fra den ordlyden du finner i første Mosebok. Det hevdes at «landet» ikke må forstås som landområdet innerst i Middelhavet. Det hebraiske ordet «eretz», kan bety både «land» og «jord», og må derfor forstås som et løfte om å arve jorden. Og løftets mottagere er ikke Abrahams fysiske etterkommere, Israel, men de som gjennom troen på Jesus Kristus får del i Abrahams velsignelse, den kristne kirke.

Har Gud svikta sine løfter?

Landløftet peker etter denne tolkningen fram mot den nye himmel og jord som Johannes beskriver i Åpenbaringen. Landløftet tolkes åndelig og etableringen av staten Israel er kun ett av historiens mange tilfeldigheter helt uten bibelsk relevans. Konsekvensene kjenner vi altfor godt. Erstatningsteologien kom til å forgifte kirkens holdning til jødefolket og løsrive teologien fra dens jødiske røtter så man mistet perspektivet i Guds frelsesplan. Med sin holdning til jødene var kirken med på å legge grunnlaget for historiens mest grusomme åndsretning: anti-semittismen.

Hvordan kunne dette skje?

I de tidlige år besto menigheten nærmest utelukkende av jødiske troende ledet av jødiske apostler. Tanken på at kirken hadde erstattet Israel var ikke-eksisterende. Men etter hvert som de første apostler døde og ikke-jøder nådd med evangeliet, avtok den jødiske innflytelsen. Da Jerusalem to ganger ble erobret og ødelagt av Romerne, først i år 70 og så under Bar-Kokhba-opprøret fra 132-135, tenkte mange at Gud hadde forkastet Israel.

I kirkefader Justin Martyrs Dialog med jøden Tryfon, skrevet i Roma ca. 160 e.Kr, møter vi tanken om at det er kirken som viderefører den sanne tro fra gammeltestamentlig tid og som derfor har tatt over løftene som først ble gitt til Israel. Her sier han: «Kom med meg dere som frykter Gud og vil se Jerusalems overflod».

Han ser i Hadrians dekret en forberedelse til Jesu gjenkomst for å opprette sitt kongedømme i Jerusalem. Det er de kristne som nå flytter inn i byen og bosetter seg der. Men selv om kirken, etter Justin Martyrs syn hadde tatt over Israels løfter, tenkte han overraskende konkret om landløftene og det jordiske Jerusalem som sentrum for det tusenårige riket.

Kirkefader Ireneus av Lyon, 135-202 e.Kr, hevdet at «Jakobs hus og Israels folk er gjort arveløse og er fratatt Guds nåde». Kirken har erstattet det jødiske folk i Guds frelsesplan. Men også han tenkte konkret om landløftet og delte endetiden i to klart markerte etapper: først et tusenårig jordisk rike der de gammeltestamentlige profetier skulle oppfylles bokstavelig og deretter den kommende verden.

De to kirkefedrene Justin Martyren og Ireneus av Lyon tenkte med andre ord konkret om landløftet, men hevdet at det, sammen med alle andre løfter, nå var overtatt av kirken ettersom Gud hadde forkastet Israel. Hos kirkefader Tertullian, ca. år 200, finner man de samme tankene. Origenes, ca. 230-250 derimot, gjennomfører en full allegorisk tolkning av Det gamle testamente, inklusive landløftene.

Katastrofale konsekvenser for jødene

Denne billedlige tolkningen av de gammeltestamentlige profetier kom siden til å prege den kirkelige teologiske tradisjon og fikk katastrofale konsekvenser for jødene. De ble plassert under forbannelsen og kirken ble arvtager til velsignelsene og løftene – også landløftene. Augustin, 354-430, fulgte opp dette og lot Kain være forbildet på det jødiske folk, som nå var dømt til å flakke omkring uten et hjemland. De ble med sin vantro et bevis på at kirken var velsignet og bærer av sannheten.

I denne tradisjonen står også fremtredende teologer i vårt eget land. I artikkelen «Gått ut på dato? Landløftene, Midtøsten-konflikten og jødisk-kristne relasjoner» skriver Professor Gunnar Haaland: «Ikke sjelden konkluderer man med at de gammeltestamentlige løftene om et konkret landområde for Israels folk ikke lenger har gyldighet etter Kristus.

Halvor Nordhaug hevder for eksempel at ‘tiden er ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening’. I Kristus er nemlig landløftet ikke lenger knyttet til landet, men til ‘noe langt større: en nyskapt jord og et nytt Jerusalem’». (Ref. Sannhetens øyeblikk, Israel, Palestina og Den norske kirke. Oslo: Akademika forlag 2013, s. 77)

Når Paulus i Romerbrevet 9,4 skriver: «Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene», forstår jeg det slik at paktene Gud opprettet med Israel fremdeles gjelder dette folket. Dette gjelder også landløftet, som vil få sin fulle og endelige oppfyllelse i det kommende Messianske riket.