Dagen, NLM og journalistisk uavhengighet – en etterlysning

Jeg har ikke noe ønske om å uttale meg om de interne forholdene i NLM. Men siden jeg har bistått en venn, som samtidig er formannen i hovedstyret, med å skrive et leserinnlegg, og Dagen har valgt å lage en nyhet av det, vender jeg meg til avisen og Dagens lesere med følgende spørsmål. Hva er en nyhet?

Er det en nyhet at Raymond Bjuland har fått hjelp og råd fra en venn med å forme ord og tanker til et leserinnlegg? Er det ikke i stedet en nyhet at Bjuland i denne situasjonen ikke kan benytte seg av NLMs informasjonsleder i denne sammenhengen?

Hva er journalistisk interessant her? At NLM befinner seg i en situasjon der kommunikasjonsavdelingen ikke er tilgjengelig for styret, men tvert imot poster den ene styrekritiske saken etter den andre på NLMs egne sider, og bruker egen podkast til å undergrave hovedstyrets legitimitet, det kunne i høyeste grad vært et tema for den kristne dagspressen. For det sier utvilsomt noe om situasjonen NLM står oppe i.

Nå har altså Bjuland fått litt råd til en tekst av undertegnede, og det finner Dagen relevant å dekke. Og siden Bjulands leserinnlegg ble skrevet på min datamaskin, var selvsagt Word-dokumentet som det var skrevet på identifiserbart.

Dokumentet ble sendt til tre redaksjoner, Dagen, Vårt Land og NLMs hjemmeside der Espen Ottosen er redaktør av sistnevnte. Bjuland hadde selvsagt ingen betenkeligheter med å sende et dokument han selv har forfattet, selv om de digitale sporene ledet til min computer. Her hadde han ingen ting å skjule. Han hadde jo forfattet dette.

Mandag 16. mai ringer journalistene i Dagen og Vårt Land meg og stiller meg noen få, likelydende spørsmål. Nemlig om jeg er forfatter av Bjulands leserinnlegg, om jeg er sønnen til Juel Østereng, og om jeg har en rolle i saken.

Begge redaksjonene ringer samtidig, noe som klart indikerer at her handler Dagen og Vårt Land raskt og synkront på basis av tips de har fått. Hvor tipset kom fra, er ikke så vanskelig å gjette seg til.

Den tredje mottakeren av artikkelen, NLMs informasjonsleder, Espen Ottosen. Dette hadde åpenbart ikke redaksjonene oppdaget så samtidig av seg selv.

Å lese nyhetssakene i Dagen i lys av at informasjonslederen i NLM spiller en aktiv rolle i kulissene, kan være en nyttig øvelse jeg vil anbefale Dagens lesere å ta. Både vinklinger, stemmer som slipper til i redaksjonelt stoff, billedbruk, plassering i feeden etc. tyder på at Ottosen er en ringrev i å få iscenesatt sine saker. Den som har øyne, se.

Oppslag på oppslag har blitt publisert der generalsekretæren og hovedadministrasjonen har blitt fremstilt som «offer» for hovedstyrets behandling. Dette har også vært Ottosens narrativ.

All kritikk synes å ha gått i retning av å diskreditere hovedstyret og hovedstyrets formann, Raymond Bjuland. Dette er merkelig og et mønster mange av oss har registret i denne saken over lang tid.

Da jeg leste Tarjei Giljes kommentarartikkel «Øyvind Åslands avgang: En dag for historiebøkene» 10. mai, kjente jeg at dette var tendensiøse saker. Gilje skildrer i sin kommentarartikkel generalsekretæren som en «som har stått støtt» i en situasjon som har vært krevende for ham.

I stedet for å ta et journalistisk utenfraperspektiv, distansert og kritisk, skildrer Dagen videre Åsland som en leder som «har gått inn i jobben med hud og hår, og har vært levende opptatt av å fornye Misjonssambandet i ønsket om å realisere visjonen «Verden for Kristus».

Denne skildringen kommer i en situasjon der en generalsekretær som hovedstyret har sett behovet for å inngå en sluttavtale med, må gå. Hvor er så den kritiske journalistikken?

Hvorfor stiller ikke Gilje og Dagen de virkelig kritiske spørsmålene om hva som har gått så galt i organisasjonen, slik at dette blir utfallet. Mange har beskrevet en ukultur der de har blitt møtt med avvisning, fornektelse og utestengelse når den administrative ledelsen har blitt utfordret eller kritisert. Var det ikke naturlig om journalistene rettet fokus mot dette?

Kritikken fra Gilje retter seg derimot, i tråd med representanter fra så å si hele hovedadministrasjonen, straks mot hovedstyret og deres behandling, helt i tråd med det narrativet Espen Ottosen straks knesatte på NLMs hjemmesider så snart nyheten sprakk. Er det ikke påfallende?

Nå er det helt naturlig at pressen også vender et kritisk søkelys mot hovedstyret. Det er også en del av jobben. Jeg problematiserer ikke det. Men dette gjøres uten særlig sensitivitet for den krevende situasjonen hovedstyret må ha vært i i denne saken. Og med kvantitativ og kvalitativ slagside på å fortelle informasjonslederens narrativ.

I stedet for å stille spørsmålet åpent om generalsekretærens avgang er naturlig eller ei, og veiet argumenter for og imot et slikt resonnement, så spekulerer Dagen i stedet på hvorfor formannen er forsiktig i møte med media og har behov for å tenke seg om før han svarer. Det lager Dagen en sak på, mens generalen får avskjedsintervju uten et eneste kritisk spørsmål.

Som leser av avisen Dagen forventer jeg noe mer. Avisen makter ofte ellers å vise sin uavhengighet og journalistiske integritet, men i møte med NLM har dette blitt et mønster.

I forhold til NLM ser Dagen ut som et bilag til NLMs organ, Utsyn, og dets redaktør, Espen Ottosen. Jeg nøyer meg med å påpeke problemet når pressen ikke synes å være uavhengig.

I denne saken virker det i tillegg til manglende journalistisk uavhengighet, også til å forverre saken Misjonssambandet står i. Den rollen bør Dagens redaksjon tenke gjennom.