Dagen og Nardus – hva trenger vi å vite?

En lederartikkel i begynnelsen av dette store graveprosjektet hevder at de kvinnelige ofrene for kirkesamfunnets leder fortjener å bli hørt. Men man forstår ganske raskt at disse kvinnene faktisk allerede er hørt og trodd av de aller fleste.

Torkild Terkelsens tilsynelatende upassende oppførsel har medført at hele kirkesamfunnet har kollapset. Så hva kan da være grunnen til at en ellers seriøs avis som Dagen i stor grad framstår som en formidler av rent sladder?

Hvorfor behøver vi egentlig å vite at Terkelsen ble sint på en som ikke kom i gebursdagen hans, eller at han en annen gang forlot forsamlingen etter møtet uten først å spise?

Seksuelle overgrep er selvfølgelig ulovlig og totalt uakseptabelt. Å overskride menneskers intimsfære kan medføre uopprettelige skader, og da spesielt når overgriperen er en person man i utgangspunktet beundrer.

Det er derfor svært viktig med en kultur som regulerer seksuell atferd. Men det er også viktig med en kultur som regulerer massens og massemedienes behov for å ta loven i egne hender.

Selvtekt er straffbart. Og å benytte seg av offentlig gapestokk er i vår tid uhørt. Det vil si, det burde ha vært uhørt.

Man kan selvfølgelig forstå behovet for hevn i de tilfeller når domstolene svikter sin oppgave. Men her er det snakk om påstand mot påstand.

At tvilen skal komme tiltalte til gode er et viktig rettsprinsipp som skal forhindre justismord. Det samme gjelder det forhold at saker foreldes.

Etter et vist antall år forringes hukommelsen, og minner kan blandes sammen med hverandre.

Føljetongen er pirrende lesning. Den får meg i samme modus som da jeg som ung med skrekkblandet fryd leste krim-bladet Aktuell rapport.

Avisen Dagen burde vite at den i og med denne serien appellerer til akkurat de samme syndige tendensene som den selv ønsker å motvirke. For hvor går egentlig grensen mellom en saklig, avgrenset framstilling av et problem; og markedsorientert grafsing i andres privatliv?

Den går ikke minst ved graden, ved mengden av informasjon. Dette forandrer en informativ artikkel til å bli et spekulativt karakterdrap.

På samme måte går grensen mellom en vennlig klem og et overgrep ved graden av fysisk kontakt. Begge deler krever gangsyn.

Jeg må dessverre konstatere at Dagen ved flere anledninger har mistet dette gangsynet i sin omtale av diverse menighetstragedier de siste årene.

Men hva kan man gjøre når først galt har skjedd? En mulig fruktbar konsekvens av artikkelserien er å drøfte hvordan og hvorfor kristne bør bevisstgjøres på den biologiske faktoren som utspiller seg i ethvert fellesskap.

For problemer i forbindelse med det vi kan kalle Alfahanner, er ikke begrenset til lukkede religiøse miljøer. Presidenter, direktører, og ja, selv paven i Rom, han som får hærskarer av nonner til å sitre når han beveger seg blant dem, er preget av disse ur-kreftene.

Og kanskje spesielt innen små, kreative og emosjonelt ladede miljøer finner dette fenomenet næring. Film-regissører og dirigenter nyter å framstå som den sterkeste mannen i flokken.

Stammesamfunnets mekanismer aktiveres. Slumrende gener vekkes til live.

For kvinnene er rent biologisk styrt mot trygghet og beskyttelse for seg selv og avkommet. Derfor svermer de for alfahannen.

Selvfølgelig er vi ikke bare åndsvesener. Spørsmålet er imidlertid hvordan vi ved ånden kan kultivere den biologiske basisen.

Det har med god grunn vært rettet mye oppmerksomhet mot dette på individnivå. Men vi må også bli bevist disse forholdene på det kulturelle nivået:

Hvordan kle seg og te seg i menighetene. Her er det viktig å forstå at alle har et ansvar på dette området, også kvinner.

Jeg leste nettopp i Klassekampen om en serveringspike som ble antastet i gruvearbeidermiljøet på Svalbard: «Hun satte brettet fra seg, og serverte en knallhard høyre hook midt i tafserens ansikt».

Mitt poeng er selvfølgelig ikke å frata mannen hans ansvar. Men det å umyndiggjøre kvinnen til alltid å være et hjelpeløst offer som må pakkes inn i mange lag beskyttende tøy, er heller ikke veien å gå. Dette er den muslimske mentaliteten. Ikke vår.

«Det står kvinner bak» – sa Henrik Ibsen. Når kvinnene står og heier, kan en mann få masse energi og inspirasjon.

Men dette kan fort gå på bekostning av andre menn og kvinner. Så hvordan temme testosteronet uten at disse mennene samtidig blir lagt flate?

Og hvordan bygge varme, trygge kristne fellesskap der de beste sidene ved mann og kvinne framelskes til et harmonisk og konstruktivt hele?

Vi trenger jo så sårt disse menighetene i en fragmentert og kald tid. Jeg tror et dypdykk i Paulus` brev til Efeserne kan gi oss svar på mange av disse spørsmålene.

Men enn så lenge, – la følgende stå som konklusjonen: Ikke la en leder få vokse seg for stor og fet, og, frykt Gud mer enn mennesker.

I 40 år har menigheten stått på utsiden av Kristen-Norge. Nå anklages lederen for maktmisbruk, løgn og seksuelle forhold