Dagen: Positivt engasjement om endetiden

De siste dagene har forkynneren Finn-Arne Lauvås' syn på endetiden vært gjenstand for kritikk her i avisen. Han har også selv gjort rede for sitt syn.

For en uke siden publiserte vi en tekst av pensjonert metodistpastor Leif Jacobsen med overskriften «Klassisk endetidslære er truet». Han kritiserte den såkalte preterismen. Navnet er inspirert av det latinske ordet preteritum, som mange kjenner fra norskundervisningen i skolen.

Det er ikke nytt at ulike syn på endetiden vekker engasjement blant kristne. Og det er uheldig dersom frykten for å bli spekulativ fører til at man lar være å ta del i debatten.

Om vi går en generasjon eller to tilbake i tid, kunne saker som tusenårsriket, tidshusholdningslære, den store trengsel og ulike syn på Jesu gjenkomst være et hyppig samtaleemne også blant unge kristne. Nå er det stort sett hos godt voksne mennesker at denne tematikken vekker engasjement.

Derfor vil nok en del stille seg spørrende til Jacobsens påstand om at tradisjonell endetidslære er truet. Om man ser problemstillingen fra et unge voksne-perspektiv, kunne man snu det hele på hodet og spørre om det overhodet finnes et bevisst forhold til endetidslære.

Troen på at Jesus skal komme igjen er et sentralt anliggende i kristen tro. I den apostoliske trosbekjennelsen sier vi at Jesus skal «komme igjen for å dømme levende og døde». Jesu gjenkomst er knyttet til evigheten, og dermed en stadig påminnelse om at kristen tro ikke bare handler om livet her og nå.

Man kan si at interessen for endetiden øker i usikre tider. Forfatteren Gunnar Staalesen har hevdet at bedehusbevegelsens fremvekst langs kysten på Sør- og Vestlandet hadde sammenheng med at befolkningen her i større grad var eksponert for livets sårbarhet gjennom nærheten til havet.

Sånn sett kan det være nærliggende å anta et interessen for endetidsspørsmål har bedre kår nå enn det som har vært tilfellet de senere årene, med tanke på den stadig mer uoversiktlige internasjonale situasjonen.

Det er alltid en fare for at kristne overtolker de aktuelle bibelordene, og at man gir sin egen tid en annen plass i historien enn den fortjener. De som forventer Jesu snarlige gjenkomst er langt fra de første som lever med en slik forventning.

På den annen side er det også uheldig dersom frykten for det spekulative fører til at færre reflekterer over endetiden og evigheten. Dersom kristentroen vår hovedsakelig handler om livet på jorden, kan vi trygt konstatere at sekulariseringen har satt sitt dype preg også på norske kristne.

Heller enn å heve øyenbrynene eller riste oppgitt på hodet kan vi derfor benytte interessen for de siste tider som en mulighet til å snakke om livet og om evigheten.

Det betyr ikke at vi kan eller bør påberope oss kunnskap vi ikke har. Det betyr heller ikke at vi bør gi våre egne politiske, kulturelle eller historiske analyser et bibelsk stempel ved å lese ting inn i tekstene som ikke står der.

Men for enhver kristen skulle det være et viktig anliggende å leve i forventning om at Jesus skal komme igjen, og at verden slik vi kjenner den har en ende. Fra et kristent perspektiv er ikke dette noe vi skal frykte, men heller noe vi kan sette vårt håp til.

Endetids-spetakkel i Pinse-Norge: – Han sitter i Thailand og skal instruere hele Kristen-Norge