Dagen-redaktøren som identifiserte seg med Ludvig i Flåklypa

Fredag for en uke siden tok en fullsatt Hamre kirke på Osterøy nord for Bergen farvel med Audun Mosevoll, tidligere nyhetsredaktør i Dagen.

Mosevoll vekslet i sitt yrkesliv mellom å jobbe i Dagen, i Det Norske Misjonsselskap og på NLA Høgskolen. Alle tre arbeidsplassene ble en arena for å leve ut kallet til å følge Jesus og utbre evangeliet om ham. Men det skjedde ikke uten smerte.

De fleste kulturer holder seg med helter. Vi omtaler dem og betrakter dem som forbilder, som veivisere, som rollemodeller. De hjelper oss til å ikke miste motet, til å løfte blikket og se fremover. Vi trenger helter. Uten dem blir hverdagene vanskeligere. Men hva gjør vi når heltene ikke lever opp til forestillingene våre?

Eller enda verre: hva gjør vi når det oppstår konflikt mellom ens eget kall og personene en er satt til å leve det ut sammen med? Flere misjonærer har fortalt om smerten i å leve med kallet som ikke lot seg realisere på grunn av menneskelige forhold utenfor deres kontroll.

For Audun Mosevoll ble utgangen av Dagen preget av smerte. Det er etter hvert lenge siden, og skildringene av det som skjedde vil være preget av det. Mosevoll var ansatt i Dagen fra 1969-1972 og fra 1976-1984. Han var nyhetsredaktør i den andre perioden.

På denne tiden var Arthur Berg sjefredaktør. Av alle som har ledet Dagen gjennom avisens 103-årige historie er Berg den mest kjente profilen. Han ble beundret for sin bibeltroskap, sin prinsippfasthet og sin redelighet, og ble respektert samtidig som han var omstridt.

For Mosevoll oppstod likevel den ulykkelige situasjonen at det han selv opplevde som et kall til å arbeide i Dagen, ble nærmest umulig å gjennomføre fordi Berg fikk det for seg at Mosevoll var ute etter å overta jobben hans. Berg var i så fall verken den første eller den siste topplederen med slike forestillinger, så poenget er slett ikke å snakke ned verken Bergs mange kvaliteter eller hans store innsats for Dagen.

Men Mosevolls erfaringer viser at også heltene har skyggesider. Og noen ganger kan disse sidene få store og langvarige konsekvenser for andre mennesker.

Det er verken spesielt kristelig eller spesielt redelig å ikke ville snakke om dette. Det er bare å lese i Bibelen. Vi vet at kong David begikk store feil med dramatiske følger, og vi vet at apostelen Paulus kunne havne i det vi nå antakelig ville kalle personalkonflikt.

Hvis den kristne pressen skulle nøye seg med å kun ville beskrive heltenes gode sider, undergraver det troverdigheten. I så fall kan leserne med rette spørre om det er sant, det som står i avisen.

Utallige nordmenn har et forhold til Ludvig og Solan fra Kjell Aukrusts Flåklypa-univers. I Audun Mosevolls begravelse fortalte ungdomsvennen Svein Inge Myhr, senere regionstyreleder i Normisjon, om hvordan de to kameratene identifiserte seg med hver sin av Kjell Aukrusts to figurer.

Mosevoll var Ludvig. Han var mer urolig og bekymret. Det styrker neppe antakelsen om at han ønsket å ta over Dagen. Det ville vært mer nærliggende å anta at en eller annen Solan Gundersen-skikkelse ville prøve på det. Men vi kan jo da huske på at i filmen var det Ludvig som oppdaget hva som var problemet med Il Tempo Gigante, og som dermed banet veien til seier.

Mens Arthur Berg var den ledende ideologen, representerte Audun Mosevoll det journalistiske håndverket fra dag til dag. Han spilte en viktig rolle i å styrke Dagens nyhetsdekning av Kristen-Norge.

Men det å besitte faglige kvaliteter er ikke alltid lett når man støter seg mot de sterke meningene. Det har nok flere fått erfare. Ønsket om nettopp å opprettholde klare meninger kan stå i direkte motsetning til det grundige arbeidet. De nyansene som nødvendigvis dukker opp, kan bli oppfattet som forstyrrelser, som avsporinger fra det klare budskapet man gjerne vil fremme.

I de senere årene hadde jeg gleden av flere gode samtaler med Audun Mosevoll. Jeg hørte ham aldri si et ufordelaktig ord om Arthur Berg, la det være sagt.

Men ønsket om å være etterrettelig, om å se hele bildet og gå bak slagordene, det inspirerte meg. Ønsket om å ta journalistikken på alvor, om å stille også de ubehagelige spørsmålene.

Hvis den kristne pressen nøyer seg med å opptre som mikrofonstativ for de grupperingene man har sitt utspring i, bør våkne lesere spørre om de som uttaler seg faktisk tror på det de selv sier.

Man kan alltids vinne kortsiktig popularitet ved å overse relevante fakta og ved å nøye seg med sterke meninger. Men kortsiktig popularitet kan stå i direkte motsetning til langvarig tillit.

Noe annet Audun Mosevoll fortjener stor takk for, er at han sammen med Asbjørn Tveiten gjenoppfrisket minnet om Johannes Lavik, Dagens første redaktør. Det var han som ble kalt redaktøren med gullpennen.

Om det ikke hadde vært for dem, og senere for Dag Kulleruds bok i anledning Dagens 100-årsjubileum, spørs det om ikke Lavik hadde gått over i glemmeboken. Nå står han som den viktigste rollemodellen i denne avisens historie.

Lavik hadde et nært forhold til Dagens statutter, og var definitivt ingen lettvekter eller en som tok lett på teologien. Men han var mindre bastant i formuleringene, antakelig mer opptatt av å lytte, av å samle og av å være i dialog med sin samtid. Det ble sagt om ham at han komponerte sine lederartikler.

Samtidig skrev han en gang i et brev, gjengitt i den nevnte boken til Mosevoll og Tveiten, at «Hvis jeg får helsen når jeg slutter som redaktør, har jeg tenkt å skrive en beretning (...) om den kristelige pressens evne til å forme eller misforme redaktørens livssyn.» Det fikk han dessverre ikke anledning til, for han døde på post.

Nå blir boken om ham stående også som et minne om Audun Mosevoll, en god representant for de lavmælte frimodige. Kristen-Norge trenger flere slike.