Debatt
Den «bortkastede» stemme
I sin «akk-og-ve» lederartikkel (15.10) etter Kristelig folkepartis (KrF) nedtur etter valget nevner Dagens redaktør fortiden da «det tidvis virket som kristenfolket ble behandlet som stemmekveg» … Men slik er det altså ikke lenger, mener han. Likevel – det ser ut til at verken Dagen eller KrF synes å ha kommet ut av denne måte å betrakte velgerne på: – Står man under en fane merket «kristenfolket» bør man også være KrF-velger.
Men kristenfolket er noe langt mer enn stemmekveg som ikke evner å tenke og vurdere selv. Dette er et valgbudskap i det minste Dagens redaktør bør merke seg. Det har heller ikke manglet (udemokratisk!) kristelig legitimering av det politiske parti KrF både fra pastorer og organisasjonslederes side, en utilbørlig blanding av menighetslederskap og politisk engasjement som bærer bud om liten politisk helhetsforståelse av dagens samfunnspolitiske situasjon, utvikling og utfordring. En bemerkning avdøde biskop Per Lønning en gang lot falle, kan passe her (fritt gjengitt): – soldatene er gode, men fri meg for noen sersjanter!
Annonse
«Kristenfolket er ikke strategiske nok» klager pastor Sten Sørensen til Vårt Land – en nokså meningsløs uttalelse. Kanskje er det nettopp det vi er – strategisk, vi som ikke gir vår stemme til et parti med retorikk som ikke samtidig er i overensstemmelse med faktisk konstaterbar handling i konkrete saker. Selv fremtredende representanter i KrF har latt det komme til uttrykk at de ikke er 100 prosent enige i partiets politikk. De velger likevel å fortsette på grunn av de «verdier» partiet står for. Men der verdigrunnlag og politisk posisjonering i viktige saker kommer i konflikt, trer normalt samvittigheten inn – og den er åpenbart tøyelig.
Partiveteranen Torhild Bransdal stilte spørsmål ved om kristenheten i Norge har forandret seg mer enn KrF. Det er et betimelig spørsmål. KrF har iallfall forandret seg. Da er det et sunnhetstegn at kristenheten responderer som den har gjort i dette valget ved å gi sin stemme til et alternativt parti, selv med «bare» 0,4 prosent. Man bør slutte å gråte over et parti som har fått som fortjent og heller glede seg over det nye politiske alternativ, PDK (Partiet de Kristne), med et velfundert og gjennomarbeidet politisk program.
I Dagsnytt 18 onsdag 15.09. presenterte Sten Sørensen en politisk analyse som Vårt Lands politiske redaktør omtalte som altfor smal. For min del vil jeg heller karakterisere den som forfeilet, uten forståelse for hva som beveger seg i samfunnet og blant kristenfolket. Det er direkte useriøst å gi PDK skylden for at KrF kom under sperregrensen slik også Dagens redaktør gjør i sin lederartikkel. Men dette er jo en holdning som i likhet med mediene for øvrig, har dominert gjennom hele valgperioden. PDK er konsekvent tiet i hjel, holdt utenfor debatter i samtlige mainstream mediene, den kristne del inkludert. Det kan her være på sin plass å minne om pressens egne regler (Vær varsomplakaten) som sier at ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Videre: Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk (§ 1.1 og 1.2). Det er høyst på sin plass å kritisere den kristne pressen for brudd på disse regler. Dagen for eksempel fremtrer mer som et mikrofonstativ for sitt favoriserte politiske parti KrF. Heller ikke Norge IDAG særlig med sin assisterende redaktør slipper helt unna. Politisk uavhengig? Svaret gir seg selv. Redaktører med aksjer i den politiske børs legger så visst ikke skjul på sine preferanser. Politisk saklige vurderinger i kristent perspektiv er heller mangelvare. Her er det primære mål å løfte et truet parti over sperregrensen. Da velger man samtidig å fortie dem som kan true måloppnåelsen. Kom ikke og si at dette er demokrati og demokratisk fremgangsmåte! Grunnen til at det truede parti er havnet der det er, synes imidlertid mindre vesentlig.
Det er kanskje på tide at den kristne dagspressen tar sine demokratiske retningslinjer på alvor og behandler alle under like vilkår. Da ville vi kanskje kunne håpe på en adekvat likebehandlende fremstilling uten drittkasting og mistenkeliggjøring.
Ut fra en strategisk overveielse av hva vi nå trenger i vårt samfunn fremover gikk min stemme ikke til KrF. Var den bortkastet? Tvert imot. Den forteller sammen med 10.200 andre stemmer at vi ser for oss en helt nødvendig endring i den politiske hverdag. Denne gang nådde vi ikke målet. Men det kommer flere korsveier. Kanskje disse pastorene og kristenlederne som tiltok seg oppgaven som politiske stemmeveiledere, heller skulle ta seg tid til å tenke mer politikk enn matematikk?
