Dagens ærerike krigshistorie
På denne historiske dagen, akkurat 70 år etter frigjøringen, ærer vi de som på ulike måter kjempet mot den tyske okkupasjonen. Den kampen ble utkjempet langs mange fronter, både militære og sivile. Et av de viktige frontavsnittene i det sivile, okkuperte Norge var pressefronten.
Det nye nazi-styret både truet og lokket norske aviser til å bli okkupasjonsmaktens lydige propagandaredskaper. For det var i mange tilfeller store penger å tjene på å la seg nazifisere. Slik kunne man fortsette å utkomme og på den måten skaffe seg et konkurransefortrinn fremfor de avisene som valgte å si nei til nazistene.
For oss i Dagen er det viktig å hedre våre forgjengere her i avisen for den linjen de valgte under krigen. Det var umulig for sjefredaktør Johannes Lavik å etterkomme de tyske okkupantenes pålegg om å gjøre Dagen til et organ som støttet de nye makthaverne i landet. En slik avgjørelse ville være i direkte konflikt med det kristne grunnsynet som avisen er tuftet på.
Som få andre hadde Lavik vært klarsynt gjennom hele 30-tallet og advart skarpt mot de farene nazismen representerte. Ikke minst deres rabiate antisemittisme.
I 1941 gav sjefredaktøren styret beskjed om at han ville fratre sin stilling for, som han sa, å ha «ryggen fri og samvittigheten rein». 1. mai 1942 utkom så det siste krigseksemplaret av Dagen.
Men tre år senere var det Lavik og hans redaksjon som stod igjen som seierherrene. De kunne gå med hevet hode. Dagen hadde valgt riktig side.
Vi kan bare forestille oss hvilken følelse det må ha vært å utforme den første Dagen-forsiden i et Norge som igjen var fritt. Det er ingen tilfeldighet at det var til den kristne salmeskatten våre forgjengere i denne redaksjonen gikk for å finne det riktige stemningsbildet.
Ordene som kunne uttrykke de sterke kjenslene som frigjøringen forløste. De fant sitt svar i Fedrelandssalmens siste vers og lot strofen «No er det i Noreg atter dag» pryde forsiden.
For dem var det naturlig å peke på gudsdimensjonen, takknemligheten overfor Gud. De ville gjøre frihetsrusen til noe mer enn bare en feiring av nordmennenes egen krigsinnsats og heltegjerninger. De ville la takken stige oppover.
Og 70 år senere er det her i denne avisen fortsatt like naturlig og like nødvendig å følge Dagen-linjen fra mai-dagene i 1945. Vi takker Gud for at vi fortsatt lever i fred og frihet syv tiår etter frigjøringen. Det kan vi aldri ta som en selvfølge.
Gjennom denne tidsperioden har Norge gått gjennom en velstandsutvikling av en størrelse som har vært få andre nasjoner til del. Midt oppe i vår fred, frihet og velstand må vokte oss for å glemme Gud, han som «i nåde til oss såg», som det heter i samme salme.
La oss derfor minne om de linjene står i verset foran den strofen som Dagen proklamerte på forsiden ved frigjøringen: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.»