Debatt
Dagfinn Høybråten: Vi kan ikke velge å se en annen vei
Kan vi tro at uskyldige ofres rop blir hørt av en Gud som valgte å komme som et menneske til jord og selv bli et uskyldig offer?
Vi har bak oss et år med krig, terror, naturkatastrofer, død og elendighet. Vi opplever det overveldende. Verden brenner.
Krigen mellom Hamas og Israel har krevd sine ofre. Flere tusen av dem er barn. De har ikke skyld i konflikten, de er bare født på feil sted til feil tid. I Ukraina fortsetter krigen med uforminsket styrke. En hel befolkning er traumatisert.
I Sudan er nær seks millioner mennesker drevet på flukt av en intern krig som hver dag bringer død og lidelse til en hardt prøve befolkning. Det er flom i Somalia og det ryddes i ruinene etter en serie jordskjelv i Afghanistan.
Vi er mange som roper ut fortvilelse og sinne over alle uskyldige ofre for vold, terror, forfølgelse og katastrofe. Hvordan forholde seg til alt dette?
Ingen orker å ta alle inntrykkene av lidelse og nød inn hele tiden. Likevel kan vi ikke velge å skru av eller se en annen vei uten at vi tar skade på vår sjel. Det handler om humanitet og respekt for menneskeverdet for oss alle.
Vi styres av det kallet som kong Salomo formulerte for 3000 år siden: «Nekt ikke den trengende din hjelp når det står i din makt å gi den.»
Vi klynger oss til håpet om fred, men kjenner oss maktesløse. Vi fortviles over mangel på internasjonalt lederskap og et dysfunksjonelt FN.
Fins det lys i mørket? Kan vi på noen måte bringe håp inn i håpløsheten?
Som leder for en humanitær organisasjon blir disse spørsmålene eksistensielle for meg. Kirkens Nødhjelp står med sine medarbeidere og partnere midt i krisene. Midler vi har samlet inn i Norge og den tilliten vi har hos norske og internasjonale bidragsytere gjør at vi kan rykke ut på kort varsel og være en del av svaret for mennesker i nød.
I 2023 gjorde vi det i Ukraina som nå møter sin andre vinter i krig, i Syria etter jordskjelvet i februar, i Malawi da syklonen rammet i mars, i Sudan da borgerkrigen brøt ut i april og drev millioner på flukt , i Afghanistan som i oktober ble rammet av en serie jordskjelv. Og nå i Gaza der medarbeidere har stått på for å hjelpe mens de selv har flyktet for bomber og raketter.
Vi styres av det kallet som kong Salomo formulerte for 3000 år siden: «Nekt ikke den trengende din hjelp når det står i din makt å gi den.» (Ordspr 3,27). Med et slikt kall, er det ikke et alternativ å se en annen vei.
Så sant vi har tilgangen og ressursene er det vårt oppdrag å lindre nød, å arbeide for fred, å utfordre de maktstrukturene som holder folk nede i fattigdom. Å bringe håp og lys inn i en verden som ligger i mørke. Å bygge fred, selv om fredsbudskapet kan være vanskelig å bære fram.
Vi drives av den fantastiske, men utfordrende tanke at alle mennesker er skapt og elsket av Gud – med det samme verd – uansett. Kampen for menneskeliv og menneskeverd blir derfor også en kamp for rettferdighet og fred. Nå er det vår vakt. Nå er det vår tid.
Gjennom juledagene har jeg reflektert mye over pave Frans sine ord i midnattsmessen julaften om Gud som ble menneske og lot seg registrere som en av oss da all verden ble innskrevet i manntall.
Kan vi tro at uskyldige ofres rop blir hørt av en Gud som valgte å komme som et menneske til jord og selv bli et uskyldig offer? Han som på korset ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Han som møtte terroristen Saulus på Damaskus-veien med ordene: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?
Jeg velger å tro at han stiller seg sammen med alle andre uskyldige ofre og roper på deres vegne. Derfor håper og ber jeg om et år med fredstanker, framtid og håp. Godt nytt år!