Dåp og tro: Små barn trenger også å bli frelst

Fra tid til annen dukker spørsmålet om dåp opp her i Dagens debattspalter. De fleste innleggene argumenterer mot barnedåp. Jeg har ingen tro på at vi kan bli enige i dette spørsmålet, noe historien klart viser. Men la meg forsøke å forklare hvorfor vi døper barn.
 Uenigheten dreier seg stort sett om to spørsmål: Hva er barnets situasjon før det blir døpt? Kan et barn tro?

Grunnen til at vi døper små barn er fordi også de trenger å bli frelst. Selvsagt ikke på grunn av syndige handlinger som de har gjort, men fordi de er født med synd som en arv. Det kan virke hardt å si det, men Guds ord sier at vi alle av naturen er under Guds vrede og dom (Ef 2,3).

David sier: «Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv» (Sal 51,7).

Job uttrykker også dette faktum ved å spørre: «Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste» (Job 14,4).

Det samme sier Jesus til Nikodemus: «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd» (Joh 3,6, NB88-overs.)

«De mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet», heter det i Rom 5,19.

«Døden fikk herredømme på grunn av et eneste menneskes fall», leser vi i v. 17 i samme kapittel.

Vår lutherske bekjennelse, Confessio Augustana, formulerer denne sannheten slik i artikkel 2: Om arvesynden:

«Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.»

Ut fra disse krasse formuleringene kan det se ut som at et barn som dør uten å bli døpt, vil gå fortapt. Men det har vi ingen bibelord på.

Jeg synes Pontoppidan også svarer godt på det spørsmålet i sin «Sannhet til gudfryktighet», spørsmål 654: Men hvis et lite barn dør før det blir døpt, går det da fortapt?

«Nei. Det forakter ikke Guds nådemiddel, men mister det. Til dette nådemidlet har Gud bundet oss, men ikke seg selv, for han kan frelse også uten dåp. 'Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt' (Matt 18,14).»

Barna eier ikke Guds rike, men Guds rike er for slike som disse, sier Jesus ordrett i Luk 18,16. Og så føyer han til: «Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det» (Luk 18,17).

Det er altså ikke de små som må bli som voksne for å komme inn i Guds rike, men vi som må bli som barn. Lukas forteller at det var spedbarn som Jesus tok imot. Derfor måtte de bæres til ham.

Barna kommer med tomme hender. De har ingen ting å vise til av egne prestasjoner. Men i disse tomme hendene kan Gud legge frelsens gave. Vi voksne har hendene fulle, eller knyttet mot Gud. Ved Åndens dragning og overbevisning om vår synd, slipper vi det vi har i hendene og åpner dem mot Gud. Da er vi blitt som barn, da kan vi ta imot frelsens gave.

«Men Jesus døpte ikke barna, han bare velsignet dem,» innvender noen. Til det er å si at Jesus døpte ingen. Den kristne dåp er en dåp til Jesu død og oppstandelse. Derfor ble dåpen først innstiftet etter at det hadde skjedd. Jesus kunne ta hvem han ville inn i sitt rike, både barna og røveren på korset. Men det kan ikke vi. Det er gjennom dåpen vi får innlemme mennesker i Guds rike.

«Barna er for små til å forstå hva som skjer i dåpen», innvender andre. Da må jeg spørre: Hvor gammel må man være og hvor mye må man forstå for å kunne motta en gave? Hvor mye forstår forresten vi voksne av det underet som skjer i dåpen?

Står det ikke: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt?» (Mark 16,16). Jo, men hva vil det si å tro? I Bibelen finner vi to synonyme uttrykk for den frelsende tro:

Det er for det første «å komme til Jesus». Jesus sier enkelt: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort» (Joh 6,35 og 37).

Å tro er ikke å fatte og forstå. Da ville troen blitt en ny gjerning. Om man kommer selv eller må bæres, spiller ingen rolle. Også de barna som ble båret gjennom Rødehavet ble berget fra Egypterhæren. Kanskje sov de, det var jo midt på natten de gikk over. Nettopp denne hendelsen ser Paulus som en parallell til dåpen, se 1 Kor 10,2.

For det andre er det å tro på Jesus det samme som å «ta imot ham». «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn» (Joh 1,12). I dåpen rekkes frelsens gave, som er Jesus, og barna tar imot med tomme hender.

«Avvisningen av barnedåp som prinsipp ble først reist i det 16. århundre som resultat av en ny forståelse av individet. Dette er et faktum av stor viktighet. Innvendingen mot barnedåpen kom ikke som resultat av et nytt studium av Skriften, heller ikke av en ny oppdagelse av den apostoliske praksis, men av en ny forståelse når det gjelder menneskets natur. 'Tro' ble betraktet som en forstands- og viljessak, en handling i følge tanken og viljen. 'Fordi et barn ikke kan tenke eller bestemme kan det ikke tro, og derfor bør det ikke døpes.' – En slenger fra seg denne setningen som om det var en selvinnlysende sannhet: 'Et barn kan ikke tro.'» (Sitat fra Larry Christensons hefte: Hva med dåpen? s. 8)

Det er forresten også interessant at Paulus i Kol 2,11–12 kaller dåpen for Kristi omskjærelse. Omskjærelsen fant som kjent sted da guttebarna var åtte dager gamle. Da ble de med i Guds folk. Men de skjønte ingenting av det.

 Finnes det belegg for at barn ble døpt?

Omvendelse og tro, deretter dåp

Det står ikke noe sted direkte at barn ble døpt, selv om hele husstander ble det (Apg 16,33–34.) Men vi må huske på at Apostlenes gjerninger er misjonshistorie. De som ble døpt var selvsagt voksne som hadde kommet til tro. Man døpte ikke barn av hedninger. Men når foreldrene hadde kommet til tro, var det naturlig å døpe barna. Det har vi mange vitnesbyrd om fra kirkehistorien.

Justin Martyr, født cirka år 100, forteller om folk som «allerede fra de var barn ble gjort til Jesu disipler», og mener da i dåpen.

«Kristus kom for å frelse alle gjennom seg selv, alle, sier jeg, som gjennom han blir gjenfødt til Gud, spedbarn, små barn, barn, ungdommer og eldre», sier kirkefader Ireneus (140–202 e.Kr.). Ireneus var disippel av Polykarp som igjen var disippel av Johannes. Han er den første som brukte uttrykket «gjenfødt til Gud» om dåpen.

«Guds nåde kan ikke holdes borte fra noe menneske så snart det er født.» Uttale fra afrikansk kirkemøte i 253 e.Kr. som drøftet om dåpen skulle skje før barna ble åtte dager gamle.

Origenes (185 – 254), oldkirkens største lærer, sier i sin kommentar til Romerbrevet kap. 6,5–9: «Like fra apostlene har kirken mottatt den tradisjon at dåpen også skal gis til de små barn. Ingen er ren for syndens besmittelse om hans liv på jorden bare er en dag gammel, og fordi den medfødte besmittelse om hans liv på jorden avtvettes gjennom dåpen, blir de små barn døpt.» Origenes var selv døpt som barn.

Dåpen først – og så lære dem

«Døp først de små barn. De som kan tale for seg skal svare for seg selv. De som ikke kan tale, skal foreldrene eller en annen som hører familien til, svare for.» Sitat fra Hippolyts kirkeordning omkring 200 e.Kr. som viser at ikke bare barnedåpen, men også fadderordning var utbygd i urkirken.

«Kirkens praksis å døpe de små, skal ikke foraktes eller på noen måte anses overflødig, eller bli regnet som ikke- apostolisk», hevder Augustin omkring 300 e.Kr.

Den eneste kritiske røst mot barnedåpen i oldkirken finner vi hos Tertullian, (160–222 e.Kr.) Han spør: «Hvorfor iler den uskyldige alder til syndenes forlatelse?» Tertullians anbefaling om å vente med dåpen har sammenheng med at han brøt med kirken og sluttet seg til Montanistene. Disse lærte at en som hadde syndet etter dåpen, ikke kunne få syndenes forlatelse. Derfor var det helt logisk at Tertullian ikke anbefalte spedbarnsdåp, men heller ville vente med dåpen til dødsøyeblikket!

Det skal faktisk nokså mye historieforfalskning til dersom noen vil hevde at de første kristne under apostlenes ledelse ikke praktiserte barnedåp. Det er dessuten neppe mulig at kirken skulle ha innført en annen praksis enn det apostlene gjorde, så kort tid etter.

Men dåpsbefalingen gjelder ikke bare å døpe. Den innbefatter også å lære de døpte å holde alt som Jesus har befalt (Matt 28,19). Her mangler det nok mye når det gjelder barnedåpspraksisen i dag.

Er noen syke blant dere?