Dårer for Kristi skyld
Jeg er nok over gjennomsnittet naturvitenskapelig interessert, men samtidig har jeg mistet den nesegruse respekt og store tiltro til mye av den moderne forskning, skriver Per Bergene Holm.
Espen Ottosen gåri Dagen 12/4 til angrep på det han kaller «konspiratoriske kristne», det vil si slike som tror at verden ble skapt for litt over 6000 år siden.
Han skriver at han kun kritiserer «noen» av disse, men hans argumentasjon rammer alle som «fastholder at verden ble skapt på seks vanlige dager for mindre enn 10000 år siden».
Torleif Elgvin ved NLA skrev noen dager tidligere om kristne som leste urhistorien (1Mos 1-11) som historisk, at de ikke tok tekstene på alvor.
En la et moderne historiesyn på tekster som var skrevet i en ganske annen tid og med ganske andre intensjoner enn å fortelle virkelig historie.
Jeg forstår Ottosens og Elgvins hensikt med det de skriver. De vil gjerne at kristendommen skal framstå på en måte som ikke unødig støter det moderne og opplyste menneske.
De vil at deres røst skal høres også i akademiske kretser i denne verden. Det er jo også intensjonen til tankesmien Skaperkraft. Det minner ikke så rent lite om intensjonene i menigheten i Korint (1Kor 2-4).
Og da oppleves enfoldige, bibeltroende kristne som et stort hinder. Å gå imot den toneangivende moderne vitenskaps metoder og konklusjoner tjener ikke målet, nemlig å fremme kristendommens sak i tiden, for det moderne og opplyste menneske. Apostelen Paulus ser det imidlertid ganske annerledes.
Og hans råd til disse som ville ha mer av mesterskap i tale eller vidom, er dette: «La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!» (1Kor 3:18).
Bibeltroende kristne leser både skapelses-, syndefalls- og syndflodsberetningene som historiske beretninger. De leser det ikke som myter. Av skapelsesberetningen leser de at livet ikke oppsto i en ursuppe eller et urhav.
For det store dyp de leser om i 1Mos 1:2 var ikke et sydende og livgivende urhav, men et dypt mørke uten liv. Livet oppstår ikke av materien, men gjennom en skaperhandling av Gud.
De leser også at artsmangfoldet er opprinnelig, som et resultat av Guds skapelse, ikke som et produkt av en møysommelig og tidkrevende evolusjon. Gud skapte både planter og dyr hvert etter sitt slag.
De tror Gud førte en vannflom over hele jordens overflate som utslettet alle levende vesener på landjorden som ikke var i arken. De tror alt dette skjedde akkurat slik som Skriften forteller det.
Men Ottosen vil at disse først skal spørre den moderne ateistiske naturvitenskapen om det er tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for at de kan tro dette, eller om de må søke å forstå det på en annen måte.
At både apostelen Peter og Jesus selv leste både skapelses- og synflodsberetningen som historiske hendelser, anfekter verken Ottosen eller Elgvin (2Pet 2:5-6; 1Pet 3:20; Mt 24:37-39). Jesus og Peter var vel barn av sin tid og visste ikke bedre?
Jeg er nok over gjennomsnittet naturvitenskapelig interessert, men samtidig har jeg mistet den nesegruse respekt og store tiltro til mye av den moderne forskning.
Jeg leser om funn og oppdagelser med stor interesse, men må ofte stille meg svært undrende til de konklusjoner som trekkes. De utledes nemlig i liten grad av funnene i seg selv, men av den tolkningsramme som er gitt på forhånd.
Evolusjonslæren er ikke gjenstand for etterprøving eller diskusjon, til tross for at ingen av dens vesentlige teser er sannsynliggjort. Evolusjonslæren kan ikke lenger betraktes som en vitenskapelig teori, men må anses å ha blitt et livssyn, og som sådan står det i den sterkeste konflikt med troen på Skriften og Skaperen!
Som kristen skal jeg likevel være forsiktig med å ta opp noen faglig diskusjon om naturvitenskaplige spørsmål. Det har jeg ikke forutsetning for. Jeg får forholde meg til Skriften og hva den sier, og jeg får tro den slik det står skrevet. Det har jeg lært av Jesus og hans apostler.
Lærer ved Luthersk Missionsforenings Høiskole i Danmark, Mikkel Vigilius, har nettopp gitt ut en bok med tittelen «Udvikling eller skabelse».
Han er også en av disse som rammes av Ottosens og Elgvins kritikk, for han tror på det som Skriften sier slik det står i Urhistorien. I boken søker Vigilius å gå evolusjonslæren og dens konklusjoner noe nærmere etter i sømmene, og han gjør det med henvisning til evolusjonslærens egne talsmenn og deres uttalelser. Jeg vil anbefale alle som er interessert i emnet om å lese boken. Her skal jeg bare ta med noen sitater:
«Har livet på jorden gjennomgått en stadig og gradvis utvikling gjennom tidene? Fossilene svarer med ettertrykk: Nei!» (Professor i geologi, Carlton E. Brett i tidsskriftet «Geotimes» 1995).
«Uansett hvor mange mutasjoner som oppstår, så produserer de aldri noen som helst form for evolusjon.» (Sorbonne-professor Pierre Grasse, 1977).
«Kan du fortelle meg noe som du vet om evolusjon, en enkelt ting, bare en enkelt ting, som du vet er sant? (...) Fraværet av svar får meg til å konkludere at det er sant at evolusjonsteorien ikke gir oss noen viten, og hvis den gjør det, har jeg ikke hørt om den ennå.
Vår tids evolusjonister (...) erkjenner at de er uvitende om hvordan utviklingen har skjedd, men de fastholder utviklingens faktum. De vet bare at den har funnet sted.
Jeg tror at mange mennesker i dette rom ville anerkjenne at i løpet av de siste par år - hvis dere da overhodet har tenkt over det - har erfart at det er skjedd en bevegelse vekk fra evolusjon som viten til evolusjon som tro. Jeg vet at det er sant for meg, og jeg tror at det er sant for ganske mange av dere her.» (Dr. Colin Patterson i et foredrag ved en forskerkonferanse i 1981).
«Alle vi som studerer livets opprinnelse, opplever at jo mer vi beskjeftiger oss med dette emne, jo mer erkjenner vi at livet er for komplekst til bare å ha utviklet seg.
Vi fastholder alle som en trosartikkel at livet har utviklet seg fra døde materialer på denne planeten. Problemet er bare at livet er så komplekst at det er vanskelig for oss å forestille oss at det virkelig skjedde.» (Harold Urey, nobelprisvinner for sin forskning om livets tilblivelse).
«Man skal grunne litt over prosjektets storhet for å forstå at en spontan utvikling av levende organismer er umulig. Ikke desto mindre så er vi jo her - og derfor tror jeg på en spontan utvikling.» (Nobelprisvinner George Wald).
Til sist et sitat fra professor i geologi og biologi Gary Parker. Han fant det umulig å forene Bibelen og evolusjonslæren. Og det ble klart for ham at det kunne få konsekvenser for hans akademiske karriere: «Min intellektuelle stolthet var et vesentlig problem.
De som tror på Bibelens skapelsesberetning blir ofte sett ned på som noen uvitende sinker fra 1800-tallet eller som noe enda verre. Jeg begynte å tenke på all den akademiske anseelse og anerkjennelse jeg hadde, og for å si det som det er: Jeg hadde ikke lyst til å bli gjenstand for akademisk latterliggjørelse.»
Når han likevel forlot evolusjonsteorien, så var det fordi han møtte en overveldende mengde av vitenskapelige data som motsa evolusjonslæren og støttet den bibelske skapelsesberetning.
Det kom til å koste ham akademisk anerkjennelse: «Som skapelsestroende må vi betale en pris i form av akademisk latterliggjørelse og for noens vedkommende også i form av personangrep.
Men alt dette er for intet å regne i forhold til den rikdom, som vi eier i Kristus! Jeg kunne bare ønske at flere naturvitenskapelige forskere, lærere og studenter kunne få del i gleden og berikelsen ved å se på Guds verden med Guds øyne.»
Mon det ikke er frykten for akademisk latterliggjørelse som er det store hinder for mange av våre teologer og ledere i kristne organisasjoner? Det koster for mye å være en dåre i denne verdens øyne.
Så faller man heller dem i ryggen som har blitt dårer for Kristi skyld (1Kor 4:10), om det er en lærer som holder fram Bibelens hustavler med enfoldig troskap (Kvitsundsaken), eller studenter som tror på skapelsesberetningen og urhistorien (NLA).