Davids gjenreiste hytte

Det hebraiske ordet for «hytte» er «succah». Det er samme ord som gang på gang brukes om de bibelske løvhyttene.

Hytte-metaforen er sannsynligvis ment som en beskjeden henspilling på svært store ting: Davids kongetittel og trone, Davids kongelige etterslekt og Davids rike, inkludert innbyggerne, bygningene og landet.

I praksis er alt dette én og samme sak. Gud varsler i Amos-profetien en gjenreisning av et rike for Israel som samtidig oppfyller løftet til David i Natan-profetien om et evig kongedømme for etterslekten hans.

Det er et løfte som ellers også er forbundet med landløftene til Israel. Natan-profetien står i 2Sam 7:16, sitat: «Huset ditt og kongedømmet ditt skal stå fast til evig tid for åsynet ditt. Og tronen din skal være grunnfestet til evig tid.»

Da Amos levde og virket, var det gått over 200 år siden David selv var død. Davids rike var blitt splittet i to, Nordriket og Sørriket. De ble styrt av hver sine konger fra Davids etterslekt.

Men domsprofetiene hos Amos innebar at Nordriket skulle falle –og siden også Sørriket. Likevel slutter Amosboken med å fastholde det kongelige løftet til David: «På den tiden vil jeg gjenreise Davids falne hytte ...».

I profetien om Davids gjenreiste hytte følger det straks (Am 9:11b) noen bygnings-tekniske detaljer, sitat: «... Jeg vil mure igjen revnene deres ...». På hebraisk står objekt-suffikset («deres») i hunkjønn flertall. Det viser åpenbart tilbake på entalls-ordet «hytte», men flertallsformen viser at «hytten» må være forstått som metafor for et helt kollektiv: Davids kongerike.

I det neste leddet står det derimot entalls-suffiks, sitat: «... og ruinene hans vil jeg bygge opp igjen.» Her står objekt-suffikset («hans») i hankjønn entall. Det kan da ikke godt vise tilbake på hytten, som på hebraisk er et hunkjønns-ord. Derfor må det vise tilbake på David selv.

Og siden David på dette tidspunktet er død, må også David-navnet på dette stedet forståes som en metafor. «Davids ruiner» må bety «David-rikets ruiner». Og siden disse ruinene skal bygges opp igjen, må det handle om hele rikets bygningsmasse.

Bakerst i vers 11 kommer det nok et ledd, sitat: «Jeg vil bygge henne opp igjen som i gamle dager ...». Her står objekt-suffikset i hunkjønn entall («henne»). Det svarer til at ordet for «hytte» er et hebraisk hunkjønns-ord. (Bibeloversetterne våre har åpenbart sett bort fra disse tre forholdsvis hårfine hebraiske suffix-detaljene, kanskje fordi grunntekst-utgiveren anbefalere det i to fotnoter.)

Men disse tre leddene i v 11b sier da i en sum at Gud vil full-restaurere hele den størrelsen som uttrykket «Davids falne hytte» i v 11a er samlebilde på, nemlig både kongetittelen, tronen, riket, befolkningen, landet og bygningsmassen. Hele størrelsen skal bli «som i gamle dager», det vil si på Davids tid.

Det profetiske løftet fortsetter i Am 9:12, sitat: «... slik at de får ta i eie Edoms rest – og alle de hedningfolkeslagene som er blitt kalt ved navnet mitt, sier Herren ...». Her fins det (som misjonær Tor Inge Østebø med rette gjør oppmerksom på i Dagen 16.11.20) to tekstversjoner.

For Jakob siterer i Apgj 15:16+17 begge de to første versene i Amos-teksten. Han siterte dem i plenum under Apostelmøtet i Jerusalem. Han siterte dem for å gi bibelbevis for læren om at hedningmisjon ikke krever hedning-omskjærelse. Og i så måte står argumentasjonen hans fjellstøtt.

Men Jakob siterer v 12a på en måte som tyder på minst to tekst-avvik, sammenlignet med masoretenes versjon i Amos-boken.

Det første avviket gjelder verbet «jarasj» (= «ta i eie» eller «arve»). Slik Jakob siterer v 12a, ser det ut til at han siterer en hebraisk tekst som i stedet hadde verbet «darasj» (= «søke»). Nå var hebraisk tekst på Jakobs tid ennå ikke blitt utstyrt med vokaler.

Teksten besto av bare konsonanter. Og forskjellen på konsonantene i de to verbene «JRSJ» og «DRSJ» er svært liten. Man kunne lett forveksle bokstavene Jod og Daled, for eksempel hvis man skrev den ene litt større enn vanlig eller den andre litt mindre enn vanlig.

Det andre avviket gjelder uttrykket «Edoms rest». Jakob synes å sitere en hebraisk tekst som i stedet hadde uttrykket «Adams rest» (= «resten av menneskene»). Skrevet med bare konsonanter er også ordene «Edom» og «Adam» lette å forveksle.

Det er vanlig å anta at Jakob har sitert enten den greske oversettelsen Septuaginta (forkortet LXX) eller den hebraiske tekstversjonen som LXX-oversetterne for 2200 år siden oversatte ifra. (Qumran-forskerne skal ha gjort funn som generelt har styrket bildet av det hebraiske tekstgrunnlaget bak LXX.)

Siden verbet «jarasj» kan bety både «ta i eie» og «arve», trenger ikke masoret-tekstens versjon av v 12a nødvendigvis å implisere okkupasjon. Men på et flertall av de andre stedene der dette verbet brukes, er betydningen «ta (land) i eie» –i en del tilfeller: ved okkupasjon.

Og siden verbet «darasj» betyr «søke», kan det antagelig ikke ha hatt «Edoms rest» som objekt. I Jakob-sitatet er «Adams rest» derimot subjekt. Og han som de søker, er setningens objekt, nemlig: Herren.

Delitzsch har returoversatt Apgj 15:17a til hebraisk i samsvar med dette, sitat: «.. for at Adams rest skal søke Herren ...».

I Baele & Carsons oppslagsverk «NT use of OT» står det i kommentaren til Apgj 15:16ff blant annet et resymé av synspunkter som NT-professoren i Stavanger, Jostein Ådna, har på dette tekst-problemet, synspunkter som jeg for min del har funnet attraktive.

Vi kan vel ikke vite sikkert hvilken tekstversjon som i Am 9:12a er den opprinnelige. Men begge versjonene er bibelske – i helbibelsk forstand. Gud vil gjenreise Israel med Jesus som Israels nye kong David og med hedningemisjon som inkludert formål og følgevirkning.

Og siden Jesus er både sann Gud og sant menneske, må «riket for Israel» (Apgj 1:6f), Davids gjenreiste rike (Apgj 15:16f) – og Guds rike – til syvende og sist være noe i retning av én og samme endetids-størrelse.