De bitre promillene

Å være eller ikke være, det var spørsmålet for KrF valgnatten. Prognosene like etter klokken 21 kom ikke med noe klart svar. De bølget lenge mellom 3,9 og 4,2 prosent, altså en fortsatt linedans på sperregrensen.

På partiets valgvake i Oslo svingte humøret i takt med promilleutviklingen, målingenes altså, siden det tross alt er KrF vi snakker om. De tidlige resultatene fra bibelbeltefylkene Hordaland og Møre og Romsdal gav imidlertid et forvarsel om hva som ventet. De viste tilbakegang og det hadde partiet ikke råd til dersom de skulle klare å forsvare valgresultatet fra 2017.

Valgekspert: KrF manglet 6.147 stemmer

Rundt midnatt fremstod det som klart at KrF denne gangen bikker under sperregrensen, med minst mulig margin. Et resultat like under sperregrensen er det bitreste noe stortingsparti kan oppnå. Bare spør Lars Sponheim og Venstre.

Denne gangen ble det KrF og Kjell Ingolf Ropstad som ble rammet av denne skjebnen.

Nederlaget kom til tross for at KrF har hatt en stigende trend gjennom denne valgkampen. Så sent som i juli viste enkelte nasjonale målinger et KrF helt nede på 2-tallet i oppslutning. Det ville gitt en stortingsgruppe bestående av Olaug Bollestad. Og bare henne.

Motbakken har med andre ord vært svært bratt.

Men i denne valgkampen har KrF tatt hittil uprøvde grep. Partistrategene har erkjent at dette handler om KrFs overlevelse i norsk politikk. Og det budskapet har man ikke lagt lokk på, men i stedet gått ut med i sin fulle bredde. Denne gangen var det ikke først og fremst sakene som skulle vinne valget for KrF. Nei, krisen skulle synliggjøres, bare slik kunne man unngå å avgå ved en stille partidød.

For å forhindre parti-apokalypsen har KrF også beveget seg tilbake til røttene. Bokstavelig talt. Denne gangen har partiet i større grad fridd til menighetsmiljøene, KrFs virkelige grunnfjell. De har spilt på lag med Kristen-Norge og hatt en mye mer ydmyk tilnærming enn tidligere.

Ropstad: – KrF er på ingen måte ferdig

Før har det tidvis virket som kristenfolket ble behandlet som stemmekveg som vær så god skulle legge KrF-lappen i urnen uansett hva partiet og deres folkevalgte foretok seg. Slik har det ikke vært denne gangen. Man har i stedet bedt om tillit og stilt kristenfolket spørsmålet om man ønsker å ha et redskap for innflytelse i politikken.

Strategien med å legge alvoret inn over Kristen-Norge var svært nær ved å lykkes. KrF-støtten fra pastorer og andre ledere i Kristen-Norge har denne gangen vært mye større enn tidligere. Pinsebevegelsens leder Øystein Gjerme kom med en oppfordring fra talerstolen om å stemme KrF.

Det samme gjorde et samlet lederskap i Indremisjonsforbundet. Kristne miljøer vegrer seg vanligvis for å tone partipolitisk flagg fordi man er redd for å støte folk med andre politiske sympatier fra seg. Men dette tabuet har vært påtagelig mindre denne gangen. Nettopp fordi følelsen av at så mye stod på spill, at det var nå eller aldri.

Det virker også som «gutterom-gate», som vittige sjeler har døpt saken om KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads pendler-godtgjørelse, snarere har styrket enn svekket KrF i kampen mot sperregrensen.

For med ett ble partiet svært så synlig i valgkampens siste fase. Og der deler av pressen og kommentariatet prøvde å fremstille KrF-lederen som en uredelig person som hadde tusket til seg penger på fellesskapets bekostning, så potensielle velger noe ganske annet.

De betraktet et menneske som de syntes ble urettferdig behandlet. En mann som nærmest helt alene fikk skylden for et regelverk som Stortingets flertall hadde vedtatt. En person som ble tatt ekstra hardt nettopp fordi han er leder i KrF.

Samtidig som KrF oppnår 3,8, får altså Partiet De Kristne 0,4 og partiet Sentrum 0,3. Særlig PDK bør gå i seg selv etter dette valget. Et parti som har som uttalt mål å styrke de kristne verdiene i norsk politikk har altså bidratt til det stikk motsatte, en svekkelse av den kristne innflytelsen på Stortinget.

Mission accomplished, Erik Selle.