De mange kirkesamfunn og mitt valg

Tom-Roger Mittag har et innlegg i Dagen 06.11.24 om noe han kaller 'tradtroen', der han både ut fra egen erfaring, men også ut fra noe han mener å se som en trend i tiden, at unge menn i dag mer og mer lengter etter den tradisjonelle kristentroen. Derfor slutter de seg gjerne til kalvinister, katolikker og ortodokse, mener han.

Det er absolutt en interessant refleksjon Mittag gjør her, og jeg for min del har også reflektert ganske mye over dette i årenes løp. Særlig som nyfrelst opplevde jeg dette med de mange kirkesamfunn som litt vanskelig, og lurte mye på hvor jeg helst burde melde meg inn. Etter hvert har jeg landet på noen punkter i denne forbindelse, som jeg gjerne vil dele og som jeg mener er bibelsk.

For det første: Jesus og apostlene startet aldri noen organisasjon som de som kom til tro måtte melde seg inn i. De overlot så å si alt til Den Hellige Ånd – at det var Ånden som skulle guide og lede hver enkelt som kom til tro (Joh 16,13; 1 Joh 2,27).

Dette betyr, mener jeg – at vi må skille mellom organisert religion og personlig tro hos den enkelte. Jesus frelser en og en, ikke hele kirkesamfunn. Og Herren kjenner sine, står det i 2 Tim 2,19.

Dette frir meg fra å måtte sette meg inn i alle de ulike statutter og lærepunkter som finnes i et utall av kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Jeg kan da konsentrere meg om det enkle og nære fellesskapet, slik det står i 1 Kor 14,26–29:

«Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det.»

Dette er jo mye likt det vi har praktisert i vår bibel- og bønnegruppe, og som jeg vet praktiseres i mange andre bibel- og bønnegrupper. Men også i større samlinger. Apostelens skildring her, er jo 'originalutgaven' som viser hvordan urmenigheten praktiserte gudstjeneste. En serie kirkefedre og etablering av tradisjoner gjennom to tusen år, kan jo lett drive av fra det originale, hvis det ikke oppdateres i forhold til apostolisk kristendom fra tid til tid. Det er iallfall mine tanker i den forbindelse. Så når vi holder oss til originalutgaven, så gjør vi iallfall ikke noe som er direkte feil i denne sammenheng, tenker jeg.

For det andre: Det behøver heller ikke være feil å stå som medlem i et bestemt organisasjon eller et kirkesamfunn, så sant en finner at denne størrelse ikke har statutter som bryter med det jeg har funnet stemmer med Guds ord. Siden jeg har valgt å ha Bibelen som fundament for min tro, så er det viktig for meg at den organisasjon eller kirkesamfunn jeg står i, også legger Bibelen til grunn.

For det tredje tenker jeg at Jesu universelle kirke, Jesu legeme, går på kryss og tvers gjennom all menneskelig organisering, og omfatter alle som i tro og tillit, og av hjerte har mottatt Jesus som sin personlige Frelser og Herre (Joh 1,12; Rom 8,14–16; Rom 10,9–10). Det er bare Jesus selv som kjenner den enkeltes hjerte (2 Tim 2,19), og et organisatorisk medlemskap i ett eller annet kirkesamfunn eller en organisasjon gjør ikke noe fra eller til i forhold til dette.

Så derfor deltar jeg gjerne på felleskristne samlinger på tvers av organisasjoner og kirkesamfunn, og opplever det både godt og oppbyggelig.

To andre bibelord er også viktig for meg i denne forbindelse. Det ene står i 1 Tim 2,5–6:

«For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.»

Dette ordet slår jo fast at vi verken trenger prest eller biskop eller noen andre som mellommann mellom den enkelte og Gud. Ja, det er vel faktisk slik at i noen tilfeller kan slike 'mellommenn' komme i veien for den ene og sanne mellommannen som Gud har gitt til oss – Jesus Kristus Guds Sønn.

Det andre står i 1 Pet 2,9: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» Dette ordet slår jo fast sannheten om det allmenne prestedømme – det at i den nye pakt tilhører alle som har tatt imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre, dette kongelige presteskapet.

Håper dette kan være til hjelp og oppklaring for noen.