Landet der de kristne ikke kan berøres

Siden 2014 da det hindunasjonalistiske partiet overtok styringen i India, er angrep på muslimer, kristne og andre minoriteter økt.

India gikk i år forbi Kina og er verdens mest folkerike stat med mer enn 1,4 milliarder mennesker. Hvordan står det til med kristne og andre minoriteter i dette folkerike landet?

I mai ble 120 kirker brent ned i staten Manipur helt nordøst i India, i en voldsbølge som herjet utover sommeren og hvor det kristne urfolket kukiene ble rammet. Mer enn 140 mennesker er drept og titusenvis drevet på flukt.

Dette er dessverre ikke enkelttilfeller. Det som gjerne ble kalt «verdens største demokrati» forvitrer.

Siden 2014 har det hindunasjonalistiske partiet BJP styrt landet. De har en nasjonalreligiøs agenda der hinduer settes foran andre.

Det er blitt trangere for religiøse minoriteter, med økende antall angrep særlig på muslimer. Men også som i Manipur, angrep på kristne.

Jeg husker jeg som barn lærte om santalene, en annen urfolksgruppe nordøst i India (og nabolandet Bangladesh). Det er én av mange urfolksgrupper i India som sammen med dalitene («kasteløse») utgjør en ganske stor andel av befolkningen.

Kristne i India er i stor grad daliter eller urfolk. Kirke og misjon på sitt beste har alltid «de minste små» for øye, og i India er våre søstre og brødre oftest nederst på rangstigen.

Den norske kirke har løpende kontakt med kirker i India, og særlig UELCI som er paraplyen for 12 ulike lutherske kirker. Mange menigheter lever forholdsvis fredelig i landsbyer og nabolag med andre religiøse og etniske grupper.

Men i delstater som BJP styrer er faren for vold og trakassering åpenbar. Dette handler om blant annet nye lover som i praksis kriminaliserer konverteringer til islam og kristen tro. I en oppsiktsvekkende kjennelse fra i fjor har høyesterett i India slått fast at religionsfriheten ikke omfatter retten til å konvertere noen.

Minst 170 millioner mennesker er daliter i India. Flesteparten av de kristne tilhører denne gruppen under et kastesystem som formelt er avskaffet, men særlig på bygda lever i beste velgående.

Tidligere ble de gjerne betegnet som uberørbare. Den dag i dag kjenner daliter på et nådeløst apartheid, hvor diskrimeringen og undertrykkelsen bokstavelig talt tar liv.

Høyere kaster skal ikke ta på, eller berøre dalitene. Ei heller se på dem. Vannkilder, skoler og gravplasser er atskilt og ofte mye dårligere.

Og mange daliter får de jobbene som andre ikke vil ha, som manuell vask av offentlige doer, håndtering av døde dyr, eller slavelignende arbeid i jordbruk eller steinindustri. Fattige dalit-kvinner som også tilhører en kirke eller moské, blir ofte undertrykt i flere lag.

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke tok for over ti år siden initiativ til et dalit-solidaritets nettverk i Norge. Flere misjons-, bistands og menneskerettighetsorganisasjoner er aktivt med.

Jeg er for øvrig styremedlemi International Dalit Solidarity Network, som arbeider for menneskerettigheter til diskriminerte daliter både på grasrota i Sør-Asia, men også overfor FN, EU og myndighetene.

Mor Teresa fikk Nobels fredspris for sitt arbeid blant de fattigste i Calcuttas gater. Hun leste Jesu ord fra Matteusevangeliet kapittel 25 om «det dere gjør mot en av disse mine minste, det gjør dere mot meg».

Mor Teresa avslo festmiddagen, og ville heller at pengene skulle brukes på de fattigste i slummen i Calcutta. Jeg traff henne aldri, men hennes kjærlighet har formet min vei siden.