De som aldri vil bli reddet av en vaksine

Ett av ti barn i Norge utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt i hjemmet. Dette er høyst sannsynlig det største folkehelseproblemet vi har blant barn og ungdom. Det tar dessverre liv hvert eneste år.

I tillegg får tusener av barn sin fysiske og psykiske helse ødelagt. Mange av dem i så stor grad at de mislykkes i utdanningsløpet og verken kommer seg i et stabilt arbeidsforhold eller klarer å etablere sunne og trygge relasjoner med andre mennesker.

Resultatet er først og fremst en nesten endeløs rekke personlige tragedier – en nesten endeløs rekke knuste drømmer. Hver og en av skjebnene er like vond og meningsløs. Men også for samfunnet er konsekvensene alvorlige. Overgrep, omsorgssvikt og vold mot barn belaster offentlige budsjetter med mange milliarder kroner i året.

Barnehagene er kanskje den aller viktigste arenaen for å fange opp barn som ikke får den omsorgen de skal ha. Jo tidligere et barn får hjelp, jo større er sjansen for å hindre uopprettelig skade. Og jo tidligere et barn får hjelp, jo mer lønnsom er innsatsen i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Nesten alle barn i førskolealder går i barnehage. For de minste barna, de som ikke selv kan fortelle og som er aller mest utsatt, er barnehagen nesten den eneste arenaen de har utenfor hjemmet. I barnehagen bygger barnet tillitsforhold til trygge voksne. I barnehagen vil ansatte observere når barnets adferd endrer seg. De vil også få små glimt av samspillet mellom barna og foreldrene deres.

Da pandemien traff Norge, ba Erna Solberg oss alle om å vise solidaritet med dem som potensielt kan dø av covid-19. Vi måtte alle legge om hverdagen, og vi gjorde det fordi dette handlet om noe større enn bare deg og meg. Det ble en dugnad.

Men dugnaden hadde en pris, ikke bare for de delene av næringslivet som over natten mistet sine inntekter. Mens sosial distansering ble et viktig virkemiddel i kampen mot koronasmitte, er sosial distansering de sårbare barnas fiende. Er det noe de trenger, er det det motsatte.

Da barnehager og skoler ble stengt ned, mistet mange av dem den daglige kontakten med sine trygge omsorgspersoner: Voksne som kunne se dem. Voksne som kunne snakke med foreldre som sliter. Voksne som om nødvendig kunne slå alarm på barnas vegne.

Mange fikk denne våren opp øynene for de sårbare barna. Det har gitt meg håp om at vi kanskje, i andre enden av den mest akutte koronakrisen, endelig skal få gjøre et stort løft for disse menneskene. Men skal vi lykkes, er det viktig at de øynene som ble åpnet i mars, ikke lukkes igjen i juli eller september.

En tiltakspakke fra regjeringen på 400 millioner kroner er en start. Men det må handling til over tid for virkelig å gjøre en forskjell. For i motsetning til et virus, vil vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn aldri stoppes av en vaksine.

Det er her som i de fleste andre sammenhenger: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Da covid-19 rammet Norge, var det det trolig ikke ett tiltak, men summen av dem alle, som ga oss kontroll over situasjonen. I kampen for de sårbare barna må vi tenke i samme baner.

PBL jobber nå sammen med KS og Stine Sofies Stiftelse for fullt med prosjektet «Barnas Verneombud», som nylig fikk fem millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett. Målet med dette arbeidet er å gi ansatte i alle private og kommunale barnehager over hele landet den kompetansen de trenger til å handle og til å handle riktig.

Vi har allerede fått tydelige tilbakemeldinger om at barnas verneombud virker. Men selv om jeg er overbevist om at vi i barnehagene kan gjøre en stor forskjell, må også flere tiltak settes ut i livet.

Som vi ikke aksepterte å utsette andre for smitte, kan vi heller ikke akseptere uretten som hver dag begås mot barn. Tiden for å handle er nå.