De som skal holde liv i Den norske kirke

Lørdag er det årskonferanse i Frimodig kirke. Siden etableringen i 2017 har nettverket ønsket å gi mennesker nettopp frimodighet «i en tid der mange savner åndelig lederskap og veiledning i Den norske kirke, vårt åndelige hjem», som de selv skriver.

De rundt 460 medlemmene har funnet sammen særlig med bakgrunn i kirkemøtevedtakene i 2016 og 2017 som gjorde det mulig å vie to av samme kjønn i Den norske kirke. I tiden fremover blir det viktig for dem å sikre reelt rom for dem som ikke støtter Åpen folkekirkes linje i samlivsetiske spørsmål.

Utover det blir det en test om Frimodig kirke klarer å fremme en positiv agenda som kan engasjere velgerne. Når man stiller til valg, bør man ha mer å melde enn at man er imot noe.

De første årene var Frimodig kirke en inspirasjonsarena, og ikke en kirkepolitisk aktør. Til høstens valg stiller de lister for første gang. Det har vært en kronglete vei dit, og ikke alle er like begeistret for denne dreiningen. Det er det gode grunner for.

Dagens ordning for kirkevalg, hvor valget er koblet mot kommune- og fylkestingsvalget, og hvor man stiller partilister slik man gjør det ved politiske valg, passer Åpen folkekirke langt bedre enn den passer Frimodig kirke.

Kanskje kan man gå så langt som å si at selve valgordningen er en forutsetning for at Åpen folkekirke har fått den posisjonen de har. Det har sammenheng både med at Åpen folkekirke kan hente støtte fra mange i den ellers relativt passive medlemassen i Den norske kirke, og at de er bygget opp mer som en politisk organisasjon. I politikken vet vi at det er om å gjøre å få frem forskjellene mellom de ulike partiene. Ved kirkevalgene før var ønsket heller å finne samlende lister.

Nytt av året er det at kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum deltar på Frimodig kirkes årskonferanse. Det er første gang de inviterer en hovedtaler fra motparten, så å si. Raaum var også invitert i fjor, men ble da forhindret på grunn av sykdom.

Overskriften hennes er «En kirkerådsleder for alle – eller bare for meningsfeller?» Vi kan være trygge på at hun kommer til å legge vekt på hvor viktig det er å være kirkerådsleder for alle. For det ønsker hun oppriktig å være.

Fra Frimodig kirkes hold vil man nok hevde at hun kunne ha gjort mer for å vise at hun faktisk mener dette. Men når vi vet at Åpen folkekirke til høstens valg stiller med Gard Sandaker-Nielsen som kirkerådslederkandidat, kan vi fort havne i en situasjon hvor Raaum i ettertid blir sett på som en relativt moderat og samlende leder.

Hun har søkt kontakt med bedehusland og har blant annet fortalt åpent om sin gode dialog med tidligere generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon. Også Kvelland har sagt at hun satte pris på denne dialogen.

Forrige helg var Åpen folkekirke samlet til sitt landsmøte. I årsmeldingen kunne man lese at «Under vår ledelse endrer vi Den norske kirke sakte med sikkert og skaper en tydeligere demokratisk bevissthet og bidrar til at kirken i stadig mindre grad gjør forskjell på folk.»

Legg ikke minst merke til den siste formuleringen. Den er ikke noen opplagt invitasjon til forhandlinger. Det er ikke ok å gjøre forskjell på folk så lenge man bare gjør det litt. Selve retorikken bærer mer preg av å komme fra en aktør som vil presse sin vilje gjennom enn en som søker samlende løsninger.

Åpen folkekirke oppgir selv at de fikk oppunder 160.000 stemmer ved kirkevalget i 2019. Det var nok til å sikre flertall. Det ble avgitt drøyt 386.000 stemmer ved dette valget, en oppslutning på 12,6 av den samlede medlemsmassen.

Åpen folkekirke er den klart største aktøren i kirkedemokratiet. Alt tyder på at de blir det også til høsten. Men det er vanskelig å spå om styrkeforholdene på forhånd.

Det skyldes delvis at valgordningen ennå er forholdsvis fersk, så vi har ikke så mye å måle oppslutningen mot. Delvis skyldes det også at det har vært endringer i listene, altså det som tilsvarer de politiske partiene. I år er det fire slike.

Bønnelista stilte for første gang i 2019, mens Frimodig kirke stiller for første gang i år. Alt dette påvirker hvordan de tradisjonelle nominasjonskomiteens lister, altså den fjerde aktøren, blir sammensatt rundt i sokn og bispedømmer.

Et annet og litt overraskende trekk ved årskonferansen i Frimodig kirke er at de har invitert Oase-leder Eivind Arnevåg til å tale. Blant dem som har deltatt på de tidligere årskonferansene har ikke den karismatiske profilen vært dominerende.

Men nye situasjoner kan bane vei for nye allianser. Og Oase og Frimodig kirke har åpenbart det til felles at de ikke har tenkt å gi opp Den norske kirke, selv om de kjenner dyp smerte over utviklingen i folkekirken.

Frimodig kirke har omkring 460 medlemmer, hvorav 40 er med i Frimodig kirke ung. Åpen folkekirke hadde 638 betalende medlemmer ved utgangen av 2022. Så i medlemstall er det altså ikke store forskjeller mellom de to.

Åpen folkekirke oppgir at 23 prosent av kandidatene deres til høstens kirkevalg er under 30 år. Noen tilsvarende oversikt finnes ikke fra Frimodig kirke. Men når jeg ser gjennom de listene som er kjent, ser det ut for at prosentandelen under 30 år ligger noe lavere enn hos Åpen folkekirke.

Det har vært en utfordring for Frimodig kirke at flere av de mest aktive er godt voksne folk. Skal nettverket kunne være en samlende aktør i kirkepolitikken, må de også ta opp i seg de teologiske og praktiske dilemmaene som ikke minst yngre prester står i.

Også de som er i slutten av sin prestetjeneste nå har foretatt avveininger og definert hvor de setter grensene når ulike hensyn skal veies mot hverandre. Men nå bør mer oppmerksomhet rettes mot hvilke valg og vurderinger de som er unge i dag skal gjøre.

Deres utgangspunkt er annerledes. For eksempel er det lite som tyder på at muligheten til å inngå likekjønnede ekteskap forsvinner. Da må man forholde seg til det, på en eller annen måte.

Frimodig kirke har fått etablert en ungdomsorganisasjon. Det kan over tid få betydning. Men det skjer ikke av seg selv. Derfor trengs det gode og åpne samtaler, som kan gi en mer avklart fremtid for dem i Den norske kirke som sympatiserer med Frimodig kirke.

For en ting er valgordninger og offentlige støtteordninger. Kirken blir først og fremst båret av dem som deltar jevnlig.