De unge som forsvinner

Den kristne kirke i Vesten har flere felles utfordringer og problemer, på tvers av konfesjonsgrenser og landegrenser.

En av de virkelig dype smertene er de mange menneskene som glir ut av fellesskapet i livets overganger. I barne– og ungdomsarbeid vet vi av erfaring at det dessverre er betydelig avskalling. Desto sårere er det med dem som er blitt både bevart i en begeistret tro helt frem til ung voksen alder, men så gradvis blir borte.

Nylig trykte vi en tankevekkende artikkel av Hermund Haaland i tankesmien Skaperkraft om denne tematikken.

« Min største sorg som troende i 30-årene er å se det store antall brennende, troende venner fra ungdoms- og studieår som ikke lenger uttrykker begeistring for etterfølgelsen av Jesus», skrev Haaland.

Han forteller at de hadde lederoppgaver i de forskjellige sammenhengene de tilhørte, men i dag lever fjernt fra menighetsliv. Denne erfaringen er Haaland langt fra alene om å ha.

Det er lett å skylde på samfunnet. Tidene er på mange måter tøffere for dem som vil stå for og leve etter en klassisk kristen tro. Men vi bør vokte oss for å fraskrive oss eget ansvar. Hva gjør vi for å sikre oss at mennesker får en tro som holder dem på veien gjennom livets mange og til dels brå svinger?

«Hva hvis problemet med lederskapet vårt, undervisningen vår og disippelskapsprogrammene våre ikke bare er at vi fostrer en tro som er for grunn, men også at vi utvikler en tro som er for smal?» skrev den engelske kristenlederen Krish Kandiah i en artikkel tidligere i år.

Vi kan ikke forkynne en tro som går på kompromiss med sannheten i Guds ord. Men vi bør også unngå å koble troen for sterkt til den livsfasen og det miljøet der vi er akkurat her og nå.

Vi må åpne både hjertet og tanken for bredden og rikdommen i evangeliet, og troserfaringen som vi finner i Bibelen, den kristne historien og den globale kirken. Da ser vi at vi tilhører et langt større og mer mangfoldig fellesskap enn det vi ofte kan få inntrykk av. Der er det ressurser og veiledere som kan gi retning når troen ikke lenger synes like opplagt som den gjorde for glødende engasjerte ungdommer med klare svar på det meste.

Det er blitt sagt at liberale teologer står i fare for å trekke fra når de leser Bibelen, mens konservative står i fare for å legge til. I møte med unge kristne er det helt avgjørende å være tydelig. De må få klare svar. Men det er også nødvendig å gi rom for spørsmål. Ærlig undring og usikkerhet må få plass. Og det er viktig å erkjenne at vi som kristne også må forvente å leve med noen livsgåter.

En prest sa i et avisintervju for noen år siden at «folk liker tydelig forkynnelse, men det må skje uten at vi støter noen». Det høres fint ut, men er nok umulig. Evangeliet om Jesus vil alltid ha et anstøt i seg. Det erklærer at mennesket er fortapt i seg selv og trenger en frelser. I utgangspunktet harmonerer det dårlig med menneskets religiøse ønsker.

Det kan være mange grunner til at folk slutter seg til et kristent fellesskap. Venner, interesser og andre faktorer kan gjøre det attraktivt å bli med. På samme måte kan det være mange årsaker til at de trekker seg ut. Men for fellesskapet generelt og lederskapet spesielt er det avgjørende å bestrebe seg på at det er Jesus folk sier ja til – og eventuelt nei til.

Disipler som varer