Deilig er jorden?
I stedet for å «avjødifisere» de palestinske områdene, er løsningen å «avarabifisere» Israel og å fastholde bibelske grenser for jødisk jord.
22. oktober satt jeg på et hotellrom i Øst-Jerusalem. Et utall sirener brøt stillheten. Et par hundre meter borte i gata hadde en tidligere straffedømt palestiner kjørt inn i folkemengden på trikkeholdeplassen. Et spedbarn og en kvinne ble drept, flere andre såret. Hendelsen utløste raseri og nye konfrontasjoner, så langt kulminert med drap på jøder i bønn. Det har vært en urolig og trist høst i Jerusalem.
En av våre medarbeidere sier at hun har kjent seg trygg i Jerusalem. Nå gjør hun ikke det lenger. Når hun er ute på gata i Jerusalem med sin nyfødte i barnevogn, ser hun seg alltid omkring. Er det noen som kan ligne en palestinsk terrorist, spør hun. Det er ingen ønsket situasjon, men en instinktiv reaksjon av frykt etter de siste dagers hendelser.
Annonse
Det er ikke vanskelig å fordømme grufulle drap og aksjoner rettet mot uskyldige sivile. Som kristne fredsbyggere må vi likevel tenke lenger. Noen mener at løsningen er opphevelse av alle separasjonstiltak, slutt på israelsk okkupasjon og all kontroll over de palestinske områdene. Det legale Israel defineres da gjerne innenfor det geografiske området Israel hadde kontroll over mellom 1948 og 1967, og som har fått internasjonal anerkjennelse fra de fleste nasjoner. Vi har imidlertid liten tro på et ensidig krav som ikke er fundert på en forhandlingsløsning der alle parter ansvarliggjøres. Et slikt prosjekt vil ha så høy risikofaktor at det kan ramme både den jødiske nasjon og den palestinske befolkning hardere enn vi aner.
Den motsatte ytterligheten ble nylig presentert av lederen for en israelsorganisasjon med kristent fortegn: I stedet for å «avjødifisere» de palestinske områdene, er løsningen å «avarabifisere» Israel og å fastholde bibelske grenser for jødisk jord. Gud er ikke enig i sameksistens, hevdes det. Araberne må ut av Israel.
I begge modeller letes det etter skurk og helt, definert etter våre egne sympatier og antipatier. Begge leire dyrker generaliseringen, fordommene og hatet. Det handler om «vi» og «dem» som to motsetninger. Jødene gjøres til maktsyke erobrere. Arabere defineres som muslimske terrorister.
Jeg kjenner mange jøder og arabere, men ingen av dem som passer inn i disse kategoriene.
I stedet har jeg møtt mange med tro på sameksistens og håp om forsoning. Vi kristne skulle være de første til å tro, håpe og arbeide for nettopp det. Vi som har en Gud som har skapt forsoning og gitt frelse, skulle også forstå konsekvensene i møte med våre medmennesker, uansett rase, religion eller livssituasjon.
Den gresk-ortodokse presten, fader Gabriel Nadaf, hevdet for eksempel nylig i en tale at den palestinske befolkning ikke er klar for å leve i fred og sikkerhet med sine naboer, og derfor heller ikke kan bygge noen nasjon. Grunnen til dette er ifølge fader Gabriel at hele undervisningssystemet, media og den palestinske administrasjon – både i Gaza og på Vestbredden – bygger på forståelsen av at staten Israel bare er en midlertidig størrelse som er skapt av Vesten for å undertrykke arabere, og at jødene ikke har noen særskilt historisk tilknytning til landet. Selv om fader Gabriel neppe er representativ for kirkeledere i Midtøsten, er det stadig flere som våger en slik kritisk analyse.
Julesalmen har alt meldt sitt budskap i lang tid: Deilig er jorden! Hvorfor er nettopp denne salmen blitt så populær? Er det fordi vi frykter virkeligheten eller vil rømme fra erkjennelsen? Lever vi bedre med illusjoner? Eller det kanskje som protest mot den virkelighet vi så tydelig konfronteres med hver dag?
For vår del kan vi ikke synge første vers uten å forholde oss til konklusjonen i siste vers: «Fred over jorden, menneske fryd deg: Oss er en evig Frelser født!». Han er den vi tror på i fortvilelsen. Han gir håp i håpløsheten. Han motiverer oss til handling mot destruktive krefter. For Han kan mer enn forandre verden. Han kan forvandle verden og oss som bor her. Han vil gjøre alle ting nye.
Annonse
