Del med dem som sulter

Den verste sultkatastrofen på 70 år kan være under oppseiling på Afrikas Horn, advarer flere hjelpeorganisasjoner. Ingen av oss bør trekke på skuldrene av dette. Når vi selv har mat i overflod, har vi ansvar for å hjelpe dem som ikke aner hva de skal fø seg selv og barna sine med.

I store deler av Somalia, Etiopia og Sør-Sudan har folk lite å sette på bordet. Til sammen dreier det seg om millioner av mennesker. De fleste av oss som bor i Norge i dag, forstår ikke egentlig hva det innebærer å være virkelig sulten.

Erfaringen er oss fremmed. Men da spiser kroppen seg selv. Det er rått og brutalt, og ender i verste fall med døden. De minste er særlig utsatt.

LES: En sultkrise som kunne vært unngått

Selv om vi kan sukke over at maten her i landet er dyr, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at vi bruker en stadig mindre andel av inntekten vår på det vi putter i munnen. For femti år siden gikk rundt førti prosent av inntektene våre til mat.

I dag bruker vi bare rundt ti prosent på dette. Vi kan stort sett spise det vi har lyst på, og mange av oss har lyst på litt for mye.

Problemet vårt er ikke at mengden mat er begrenset, men tvert imot at den nærmest er ubegrenset. Faren er at vi glemmer dem som ikke har det slik. Men de er mange. Vår virkelighet på dette området er en fjern drøm for de fleste mennesker i verden.

Landene på Afrikas Horn er særlig utsatt for tørke og avlingssvikt. Det er lett å bli både lei og desillusjonert når vi nok en gang får høre at det er hungerskatastrofe på gang akkurat der. Men da bør vi ta inn over oss at ingen er mer lei av det enn dem som faktisk må oppleve det igjen.

LES: Sultkatastrofe i Nigeria kan føre til flyktningstrøm mot Europa

For nesten 40 år siden skrev den amerikanske teologiprofessoren Ron Sider en bok med tittelen «Rich Christians in an Age of Hunger. Moving from Affluence to Generosity» (Rike kristne i en tid med sult.

Å bevege seg fra overflod til sjenerøsitet). Boken ble en etisk vekker for mange kristne, særlig i USA. Mye tyder på at vi kan trenge en ny etisk vekker også på dette området. Å være velstående kristne bør ikke bare betraktes som en stor velsignelse.

Det er også et stort ansvar. Bibelen er svært tydelig, både i Det gamle og Det nye testamente, på at vi skylder å ha omtanke og vise praktisk omsorg for dem som mangler mat og andre nødvendigheter.

Det er en god start at vi øver oss på å takke for det vi selv har fått, og det er ikke fordi vi har fortjent det. I et bordvers heter det slik: «Noen har mat men kan ikke spise. Noen kan spise men har ikke mat. Vi har mat og vi kan spise, derfor vil vi Herren prise».

I neste omgang bør vi ta praktiske konsekvenser av at vi selv har noe, og kanskje til og med mye, til overs. I et kristent perspektiv er det ikke rett at noen fråtser i mat mens andre vansmekter av sult.

LES: En menneskeskapt katastrofe

Heldigvis er det blitt færre mennesker i verden som lever for under 1,25 dollar om dagen. Andelen er redusert fra 36 prosent i 1990 til 12 prosent i 2015, ifølge FN.

Å bekjempe sult og ekstrem har vært det første av FNs tusenårsmål. Praktisk politikk for å sikre mennesker arbeid og slik sette dem i stand til å skaffe mat til seg og sine, er det mest effektive og langsiktige. Å sende matvarer er en nødløsning.

Men noen ganger banker nøden på hos medmennesker. Den er alltid ubedt og uønsket. Da bør også vi som har i overflod av daglig brød, kjenne vår besøkelsestid - og dele.