Debatt
Demokratisert eugenikk
Publisert
Sist oppdatert
Eugenikkens målsetting er å forbedre befolkningens biologiske kvalitet ved å regulere reproduksjonen f.eks. ved sterilisering. Hva som er en forbedring, bestemmes av det ideologiske virkelighetssyn som legges til grunn. Nazismen sto for den mest ekstreme eugenikk – rasistisk, brutal og menneskefiendtlig. Men den nazistiske erfaring bør ikke innsnevre vårt perspektiv.
En biologisk begrunnet gradering av mennesker, som er eugenikkens kjerneinnhold, har sin bakgrunn i darwinismens evolusjonslære: Visse biologiske egenskaper hos arter (og individer) gjør at de har bedre forutsetninger enn andre for kunne å overleve i livskampen. Slik får de mulighet for å videreføre sitt arvestoff til avkom og etterkommerne. Det gjør naturhistorien til en dynamisk utvikling bestemt av artenes livsduglighet og livskraft.
Annonse
Men hvorfor overlate menneskehetens fremtid til naturens tilfeldige og langsomme biologiske seleksjon? Det er langt bedre å foreta en effektivt administrert og klart formålsbestemt utvelgelse av dem som ikke bør få prege menneskehets fremtid med sine gener. Darwins teori ble premiss for en verdensanskuelse med politiske konsekvenser (sosialdarwinisme).
I 1883 lanserte den britiske forskeren, Francis Galton (1822–1911), sitt program for eugenikk: Forskjell i intelligens, karakter og temperament beror på ulik biologisk arv. Men menneskehetens arvestoff kan forbedres, slik man gjør det ved dyreavl. Ved kontroll med menneskeavlen kunne en god og lykkelig fremtid sikres for den fremtidige menneskehet. Mennesker som var håpløst evneveike, tilbakestående, alkoholikere, unormale og/eller kriminelle burde ikke få formere seg. Deres avkom ville føre et dårlig arvestoff videre og degenerere fremtidens samfunn.
Hans ideer slo rot i USA. Fra 1907 ble det i flere amerikanske stater vedtatt lover for sterilisering av kvinner som av ulike grunner ikke burde få avkom. Noen brukte det eugeniske perspektiv også ethno-politisk. Rett rase var en av forutsetningene for et godt demokrati. I 1927 vedtok den amerikanske høyesterett (mot én stemme) at det var lovlig å tvangssterilisere bl.a. evneveike av hensyn til folkehelsen.
Utover på 1900-tallet ble den eugeniske tenkemåte positivt bifalt i store deler av den vestlige verden. Sosialister og konservative, nasjonalister og tilhengere av den sosialdemokratiske velferdsstaten mente at eugenikk kunne ha en moralsk verdi og være til nytte for samfunnet.
I 1933 kom loven om sterilisering av mindreverdige raser i Tyskland. I Norge kom lov om tvangssterilisering i 1934, som legaliserte sterilisering av romanifolket.
Å stå opp mot den moderne abortkonvensjon, som gravide møter også i helsevesenet, er meget krevende.
Tidlig på 1900-tallet begynte den katolske motstanden mot eugenikken. Det var en katolsk dommer som i 1927 stemte mot den amerikanske høyesterettens legalisering av eugenikk. I 1930 publiserte pave Pius XI sin encyklika: «Casti connubii» (Om ekteskapet): Formering er et avgjørende formål med ekteskapet. Statsmakten eller andre må ikke hindre at det blir realisert.
Kirkens forbød også krenkelser av menneskets kroppslige integritet. Sterilisering er nettopp en slik kroppskrenkelse og dessuten en destruksjon av formeringsevnen. Sterilisering av eugeniske grunner ble eksplisitt fordømt av paven. Protestantisk motstand mot eugenikken er vanskelig å finne.
De (mentalt) svakeste i samfunnet må bringe et offer for fellesskapet, slo den amerikanske høyesterett fast. De må ofre noe av sitt liv.
Annonse
Vårt eget liberale demokrati vedtar snart en ny abortlov. En slik lov fratar et ufødt menneske ikke bare noe av sitt liv, men selve livet. I en kronikk i Dagen 12.10.24 («Nytale anno 2024») har barnelege og professor Ola Didrik Saugstad påpekt de eugeniske dimensjoner ved forslaget om ny abortlov. Han setter søkelyset på den foreslåtte utvidelsen av kvinners rett selvbestemt abort fra 12. til 18. svangerskapsuke.
Forslaget om utvidelse er slett ikke tilfeldig, påpeker han. Her skjer «en nøye tilpasning» til bioteknologiloven av 2020. Den sikret «alle gravide kvinner rett til tidlig ultralyd og til å NIPT-teste fostre. Testen kan avsløre en rekke genetiske sykdommer, som Downs syndrom. Men prøvesvaret blir ikke klart før etter 12. uke.»
Med andre ord får ikke den gravide kunnskap om fosterets tilstand, mens hun fritt kan bestemme om det skal få leve videre til fødselen. Hun kan risikere å måtte føde et barn med lyte som hun slett ikke ønsker. Saugstad påpeker at i dag blir nesten alle fostre med Downs syndrom abortert. Uten offentlig samtale om en slik utvikling er en rekke mer eller mindre alvorlige sykdommer i ferd med å forsvinne ved destruksjon av arvestoff som visse fostre bærer med seg.
Vurdert ut fra det menneskesyn som promoteres i vårt samfunn av politiske instanser og andre dominante opinionspåvirkere, er den kommende abortlov et avgjørende fremskritt. Den vil sikre kvinnen mulighet til å gjøre et informert valg om det foster hun bærer, skal få leve. Men både verdiforestillingene i vår politiske kultur og den mentalitet som rår i samfunnet, vil motivere den gravide til å fjerne et foster med lyte. For det kan hemme friheten for menneskets søken etter «lykken», som er det høyeste og viktigste mål i vår kultur.
Å stå opp mot den moderne abortkonvensjon, som gravide møter også i helsevesenet, er meget krevende. Kristne som er livets forsvarere må legge seg dette på sinnet.
Det vi i dag møter, er ideologien bak den eugenikk som ble alminnelig legalisert på 1920-tallet av verdens største demokrati. Dens utopiske mål var å sikre en fremtidig menneskehet av lyteløse personer. Vår demokratiske eugenikk rommer til sist den samme utopi. Men den blir ikke påtvunget med makt «ovenfra». Den fremmes ved påvirkning av folket gjennom tunge samfunnsaktører og til sist av statsmakten selv.
Formålet med den nye abortloven er å sikre kvinnens rett til autonomi og informert valg. Fosteret har ingen autonomi og intet valg. Det er helt avhengig av mor, og det fellesskap som omgir henne og barnet.
Er den kommende abortlov bare et skritt frem mot fri abort helt frem til fødselen – og et stykke til?
