Den bedende erkebiskopen
I Anthony Blooms bønneskole får vi vite hva forbønn virkelig handler om: Å totalt identifisere seg med den man ber for.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Anthony Bloom, eller bederen av Sourozh. Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: "School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv. I dag er det hans minnedag. Anthony Bloom døde 4. august 2003.
Det er kanskje hans bønneveiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:
Annonse
"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."
Det andre jeg merket meg var dette:
"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."
Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.
Staretsen bemerket: "Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:
'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'
"Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."
Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.
