Den gode gjeter og muslimer i Europa

Krisen i Afghanistan har skapt en ny flyktningbølge. Noen har allerede kommet til Europa. Flere vil komme. De fleste av disse nye flyktningene er muslimer.

Hva tenker europeiske kristne om afghanske og andre muslimske innvandrere? Hva tenker vi om flyktninger i det store og hele? Og hvordan burde vi tenke som misjonsfolk? Dette diskuteres i et mylder av Lausanne-grupper denne måneden.

Europamisjon skulle være temaet da Lausanne-bevegelsen etter planen skulle holdt konferanse i Polen i slutten av november.

Så var det denne pandemien, da. Den evangeliske misjonsbevegelsen som ble grunnlagt av evangelisten Billy Graham, måtte avlyse konferansen i Polen. Man fryktet å bli en superspreder av korona når folk fra alle Europas hjørner kom tett og hjertelig sammen over flere dager.

Konferanse blir det likevel. «Lausanne Europe 2021» arrangeres digitalt i dagene 17. til 20. november. Fremdeles er temaet Europa-misjon.

I oppkjøringen til konferansen samles deltakere hver måned i grupper for å diskutere misjon. I oktober skal samtalen altså handle om islam og flyktninger.

«Men før vi i det hele tatt tenker på å skulle berøre hjertene til våre muslimske venner med evangeliet om Jesus Kristus, bør vi ta en oppriktig kikk på våre egne hjerter», sier ekspert i relasjoner mellom kristne og muslimer, Bert de Ruiter, i månedens utfordring fra Lausanne.

Selv skulle han ønske at europeiske kristne møtte muslimer med varmt hjertelag, faktabasert kunnskap, villige hender og mot til å vitne.

Men det er ikke gitt at det er omsorg for muslimers frelse som fyller hjertene til alle deler av det europeiske kristenfolket.

Mange europeere er svært negative til at islam blir stadig mer synlig i lokalsamfunnene deres. Hos noen stikker antipatien så dypt at det kan karakteriseres som islamofobi, hevder de Ruiter og mener at dette dessverre også gjelder for en del kristne.

Det er gjerne ikke så rart at det blir slik. En preges av det samfunnet en er del av, hvis kristenfolket ikke er bevisst på at en er et annerledesfolk.

De Ruiter advarer mot at disse negative holdningene kan føre til at muslimer blir marginalisert og diskriminert. Også fra et misjonsperspektiv er konsekvensene alvorlige: Negative holdninger kan bli stående i veien for det store oppdraget: Å gi evangeliet til alle folkeslag.

Det er ille hvis det er frykt og antipatier som preger holdningene våre til folkeslag som kommer til Europa. Det var ikke slik det skulle være.

«Vi tror på en Gud, en far, som går ut for å lete etter den ene sauen som mangler», skriver Kristian Lande, europamobilisator i Normisjon og Tent, i månedens utfordring fra Lausanne.

Dette er et kraftfullt bilde på Guds kjærlighet. Han leter etter dem som mangler. Og han slutter aldri å lete. Heller ikke når vi andre kan miste målet av syne: Vi som har hatt identitet som misjonsfolk, men som nå føler oss presset fra flere kanter; fra et stadig mer sekularisert samfunn på den ene siden og muslimsk innvandring på den andre, og som kan føle oss redde og sinte og defensive. Heller ikke da slutter han å lete. Men kanskje allierer han seg med annet letemannskap. For Gud er historiens herre. Han er den som kan skape orden i kaos.

Derfor er det ikke gitt hvem som er den bortkomne sauen i bildet. Vi tenker gjerne umiddelbart at det er flyktningene. Muslimene. Men kan det like gjerne være oss? Europeiske kristne som er i ferd med å miste frimodigheten? Og noen ganger til og med troen?

Det er en fryd å høre i en podcast utgitt av Lausanne om syriske flyktninger som kommer til tyske kirker og proklamerer at Jesus lever. De har møtt ham på veien og er ikke tvil. Slik har muslimer med fersk tro på Jesus ført nytt liv til lunkne europeiske kristne.

Midt i flyktningstrømmen, midt i kaos, snus roller på hodet og mirakler skjer. Fordi Gud griper inn. Fordi han fremdeles leter etter den ene som mangler.