Den Hellige Ånd gir oss kraft og frimodighet!

Jeg leste Torgeir Tønnesens motsvar (1. august, papirutgaven) til mitt innlegg «Døpt i ild? Nei takk! Døpt i Ånd? Ja takk!» Han har en høflig tone, diskuterer saklig mot argumentene og bruker Bibelen som en tydelig basis for sitt svar. Dette synes jeg er forbilledlig. Det er mye vi er enig om.

Den 16. mai 1996 opplevde jeg å bli døpt i Den Hellige Ånd. Det skjedde verken ved dyttende predikanter eller risting, men ved helt enkel håndspåleggelse og bønn. Vi var på en grillfest hos kristne venner, og etterpå ba vi sammen. Da opplevde jeg midt i forbønnen å få tungetale, noe jeg har brukt i mine private bønnestunder siden.

Det viktigste for meg var ikke selve opplevelsen, men frukten av den. For meg var det et før og et etter når det gjaldt frimodighet til å vitne om Jesus. Før var jeg en tydelig kristen, men etter opplevelsen ble jeg en tydelig frimodig kristen.

Jeg er hjertens enig med Tønnesen i at det ikke finnes A- og B-kristne. «Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.» «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» (1.Kor 12,27 og Joh 13,35). Hvilke personlige opplevelser hver av oss har med Herren, må aldri skille oss i divisjoner! Tvert imot kan de heller tjene til herlige vitnesbyrd, oppmuntring og oppbyggelse av troen.

Nå finnes det mange som har opplevd det samme som meg. De har kanskje opplevd det på en annen måte, de kaller det kanskje ved andre navn. Noen sier at de ble «fylt med Ånden». Andre sier at de ble «døpt med Den Hellige Ånd og ild». Andre kan si at de ble «møtt av Gud».

Uansett hva vi velger å kaller det, så peker det på samme fenomen: åndsdåp eller åndsfylde. Det viktigste er ikke hva vi kaller det, eller hvordan vi opplever det, men fruktene av det. Noen typiske frukter kan være økt frimodighet, mer lyst til å be og lese i Bibelen, og større villighet til å leve helt og fullt for Jesus. Mange opplever også at de begynner å virke i Åndens gaver (jf. 1.Kor 12).

Når det gjelder disiplene i Efesus (Apg 19) hevder Tønnesen at disse ikke var frelst, men kun «‹omvendte› messianske jøder». Jeg vet ikke hvilket syn Tønnesen har på frelse, men er det ikke nettopp når vi vender oss til Jesus, tror på ham, og bekjenner ham som Herre, at vi blir frelst? «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.» (Rom 10,9)

Disse disiplene hadde sannsynligvis blitt vunnet over til troen ved Apollos som «var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp». (Apg 18,25) Apollos var nemlig i Efesus og vitnet, før han dro videre til Korint i provinsen Akaia. Det er ingenting i teksten som hinter om at disse disiplene, eller Apollos selv (som for øvrig ble «ved Guds nåde til stor hjelp for de troende i Akaia.» [Apg 18,28]) ikke var frelst.

Tvert imot, så opplevde de det Peter talte om i Apostlenes gjerninger 2,38: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.» Omvendelse og frelse kommer først. Deretter følger dåp. Til slutt kommer håndspåleggelse og dåp i Den Hellige Ånd.

Noen ganger kan disse hendelsene være sammenvevd, andre ganger kan de være spredt utover i tid. Og noen ganger, som for eksempel ved Kornelius’ hus, kan rekkefølgen på hendelsene være stokket om. Kornelius ble først frelst og døpt i Den Hellige Ånd før han ble døpt i vann (Apg 10,47–48).

Leser vi teksten i Apostlenes gjerninger 19,5–6 nøye, ser vi at det er et mellomrom mellom vanndåpen og mottakelsen av Den Hellige Ånd. Først lot de seg døpe, etterpå la Paulus hendene på dem – da «kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord».

Tønnesen hevder at «åndsdåp- og ilddåpen, tungetalen og miraklene var løfter til Israel – ikke til Kirken i dag». Er det ikke nettopp til hedningkristne Paulus underviser om åndens gaver? «Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende. Dere vet at mens dere var hedninger, ble dere dratt og revet med til de stumme avguder.» (1.Kor 12,–12)

Paulus går videre til å undervise disse hedningkristne om tungetale, tydning, profetisk gave, helbredelser og så videre. Han vier til og med hele kapittel 14 til bruk av tungetale, tydning og profetisk gave og hvordan dette skal brukes i menighetssammenheng.

Selv om dåpen i Den Hellige Ånd/åndsfylden ikke er et hovedtema gjennom NT, så ligger det allikevel som et viktig bakteppe for disiplenes kraft og frimodighet. Peter, som før var feig, forkynte frimodig etter han var blitt fylt med Den Hellige Ånd (Apg 2). Stefanus, «en mann full av tro og Den Hellige Ånd» (Apg 6,5) vitnet frimodig, ja helt inn til døden. Evangelisten Filip var også «fylt av Ånd og visdom» (Apg 6,3); der han forkynte ble folk frelst (Apg 8,12).

Hvorfor skal vi ikke søke å bli fylt av Den Hellige Ånd? Hvem av oss trenger ikke litt ekstra frimodighet og kraft i vår vandring med Jesus?

Slik fant den muslimske politikeren veien til Jesus: – Gud har fått et comeback