Den kristne musikk-friheten er en frihet under ansvar for Gud

I sitt svarinnlegg til undertegnede i Dagen 23/5 («Er all musikk nøytral?») bekrefter Jan Bygstad at «Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer». Men samtidig hevder han at «musikkspørsmålet likevel ikke [er] et adiaforon».

Bygstad innfører dermed indirekte en tredje kategori av spørsmål i den kristne etikken, nemlig spørsmål som verken hører under Guds åpenbarte vilje (loven) eller under de åpne (men ikke kristelig-nøytrale!) områder i etikken («den kristne friheten»). En slik tredje kategori er det imidlertid intet skriftbelegg for!

Bygstad stiller også undertegnede et spørsmål om, hvorvidt jeg ville kunne «tenke [m]eg å synge Sanctus f.eks. til Rolling Stones' musikk i «I can't get no satisfaction».

Fokus i denne debatten var imidlertid i utgangspunktet satt på bruken av forskjellige musikkformer i forkynnelsen av evangeliet, slik det klart fremgår av blant annet mitt svarinnlegg til Bygstad i Dagen 8/5: «Viktig å unngå «falske anstøt» i formidlingen av evangeliet».

Derfor er det i høyeste grad – slik han selv innrømmer – et «utrert eksempel» Bygstad bruker. For verken Olof Edsinger eller undertegnede har jo foreslått noe i den retningen som Bygstad antyder med sitt utrerte eksempel!

Dessuten har jeg – med henvisning til Aksel Valen-Sendstads «Innføring i kristen etikk» – klart fremholdt, at det ikke finnes noen «kristelig-nøytrale områder» i den kristne etikken. Den kristne friheten er – slik jeg skrev i Dagen 8/5 – en frihet under ansvar for Gud.

Kristen rock er i dag et etablert fenomen