Den læstadianske vekkelsen har fått for liten plass

Slik er tittelen på et nytt omfattende historisk skrift (536s) utgitt på Orkana Forlag. Det er skrevet av tre dyktige forfattere tilknyttet Universitetet i Tromsø (UIT). De har alle arbeidet med og skrevet mye om ulike deler av tematikken over lang tid.

Professor i religionsvitenskap Bengt Ove Andreassen, og førsteamanuensis i historie Rolf Inge Larsen har begge vært knyttet til lærerutdanningen i Tromsø. Førsteamanuensis i religionsvitenskap, Roald Kristiansen har mest undervist i religionsfag på UIT.

Så nå er det gode muligheter for flere til å rydde i fordommer og vrangforestillinger som det finnes rikelig av blant mange om denne særpregede, omfattende og mangeartede vekkelsesbevegelse i den nordlige del av vårt land. Bevegelsen har sitt navn etter den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861).

Det er umulig å si mye om den nordnorske kirkevirkelighet og kristendomsforståelse uten referanser til læstadianismen. Mange vil si at bevegelsen er sterkt svekket i dag. Men sannheten er kanskje at annet kirke- og misjonsliv i nord er enda mere svekket.

Læstadianismen er en nordisk bevegelse med aller størst utbredelse i Finland. Finsk var kirkespråket der Læstadius hadde sitt virke i Tornedalen i Nord-Sverige. Vekkelsen i Norge hadde også lenge aller størst utbredelse der det var samisk eller kvensk (finsk) bosetting.

For den som har vært interessert, har det vært mulig å lese utallige artikler og bøker om ulike deler av læstadianismen, også på norsk. Men siden 1955 har det manglet en samlet, oppdatert historiefortelling om læstadianismen i Norge. Da skrev Dagmar Sivertsen avhandlingen «Læstadianismen i Norge» (500 sider), et «standardverk» for å få et dypere kjennskap til ulike deler av bevegelsen i vårt land.

Sivertsens avhandling fokuserte mye på vekkelsens utbredelse og utvikling i de ulike deler av Nord-Norge, med mye informasjon fra ulike bygder og landsdelsområder. Denne nye boken er bygd opp mer omkring ulike historiske epoker.

Vi leser blant annet fra «den tidlige vekkelsestiden i Norge» 1845–1861, «etablering og oppbyggingsfase» 1860–1890, «ekspansjon, institusjonalisering og fragmentering» 1890–1930. Den siste perioden som gjennomgås er perioden 1990–2020 med overskriften: «Forhandling om lære- og tradisjonsforståelse, differensiering og avskalling.»

Det er beklagelig at den læstadianske vekkelsen i norsk sammenheng har fått så lite plass i kirkehistorien. For eksempel i trebindsverket Norsk kirkehistorie av Wisløff/Aarflot (1966–71) er det brukt cirka fire av 500 sider til en svært mangelfull beskrivelse av Læstadianismen (bind 2 av A Aarflot). Og i Norsk kirkehistorie av Schumacher, Oftestad og Rasmussen (2005) (300s) er det en halvside om bevegelsen, preget av unøyaktighet. Derfor er det ekstra kjærkomment med ei slik skikkelig «fagbok».

For min del vil jeg nå bruke tid på lesning før jeg har flere tanker om sterke og eventuell svakere sider ved beskrivelsen av læstadianismens historie i Norge.

Troen og livet skal styrkes