Den messianske bevegelsen på frammarsj i Israel

Jeg har nettopp kommet hjem fra en spennende misjonsreise til Israel. Fremdeles i dag, 2000 år etter at Jesus ga sitt liv på korset for alle mennesker, er det kun 1 prosent jøder som tror på Jesus som jødenes Messias. Det er tragisk!

Men: Det gledelige er at flere og flere jøder tar imot Jesus som frelser i disse dager. Evangelisering i Israel har aldri vært enkelt, men jødene representerer en viktig misjonsmark som ikke må forsømmes.

På min reise fikk jeg forkynne evangeliet i messianske forsamlinger, og bygd vennskapsrelasjoner til pastorer og ledere. I tillegg møtte jeg en arabisk pastor, som jeg også samarbeider med. Alt med tanke på å utbre evangeliet blant arabere og jøder i dagens moderne Israel.

Mens tusenvis av norske kristne velsigner og støtter staten Israel på mange måter, er det oppsiktsvekkende få som er opptatt av jødenes frelse. Da Jesus på slutten av sin tjeneste besvarte disiplenes spørsmål om staten Israels gjenopprettelse, ga han dem følgende svar:

«Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende» (Apg 1,7–8).

Klarere kan det neppe sies. Jesus gir oss her den rette prioritering; evangelieforkynnelsen for det jødiske folk, og deretter alle folkeslag i verden.

Paulus deler hjertet i Romerbrevet. Hans beskrivelse av nøden han opplever for det jødiske folks frelse er oppsiktsvekkende: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel, er at de må bli frelst» (Rom 10,1). Paulus takker ikke Gud for at jødene allerede er frelst, at Gud har en spesiell frelsesvei for jødene utenom det å ta imot Jesus ved tro.

Gud er ikke langt borte

Nei, han fortsetter og sier: «For det er ingen forskjell på jøde og greker, for han er den samme Herre over alle. Han er rik nok for alle som kaller på ham. For hver den som kaller på ham, skal bli frelst» (Rom 10,12–13).

Paulus går enda lengre i Rom 9,2–5: «Jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn, eller kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen.»

Den viktigste måten å velsigne Israel på, er å gi jødene evangeliet om Jesus.

Og de gikk ut!