Den moderne moralismen setter nå et helt kongehus i gapestokken

4. august ble Marius Borg Høiby, sønn av kronprinsesse Mette-Marit, pågrepet av politiet. Snart fire måneder senere kunne en hel bok vært skrevet om alle de detaljene norsk presse har brakt videre.

Bare så det er sagt: Beskyldningene mot Marius er svært alvorlige og skal ikke bagatelliseres. Han er nå siktet for voldtekt, for bruk av vold, for trusler, for brudd på besøksforbud og for kjøring uten gyldig førerkort.

Men det mediekjøret som Borg Høiby utsettes for må være ekstremt belastende. Jeg savner at mediene reflekterer over akkurat det i pakt med at stadig nye artikler, opplysninger og vurderinger publiseres.

Men minst like ille er alle de anklagene – og skråsikre vurderingene – som presenteres om kronprinsparet, altså mor og stefar til Marius. En del av ordbruken er så fordømmende at det får såkalt konservative kristne til å fremstå nesten som moralske relativister.

50 journalister fra 4 mediehus

Dessverre siktes hundrevis av mennesker i Norge for slike alvorlige forhold hvert eneste år. Men ingen opplever nok at til sammen 50 journalister og fotografer fra VG, NRK, Aftenposten og Dagbladet dekker hendelsene fra minutt til minutt.

På en enkelt nyhetssak i VG står hele 14 navn oppført som ansvarlige for en ganske kort artikkel.

En slik ressursbruk må det kunne stilles store spørsmål ved. Signalet er at ingen detalj skal holdes unna publikum. Det fråtses i stor og smått – noe som åpenbart også er belastende for de forteller om vold og voldtekt.

«Media er i en blodtåke. Og folket følger på. Fordi dette er tidenes skandale i den norske kongefamilien, og skandaler er gøy», hevder Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys.

Hun er omtrent den eneste i mediene som har advart mot det enorme mediekjøret. Og det til tross for at de store mediene erkjente at det totale medietrykket medvirket til at tidligere helseminister Tore Tønne tok sitt eget liv i 2002.

Oppfordrer til skilsmisse

«Jeg har dessverre mistet tilliten til kronprinsparet. Det er jeg nok ikke alene om».

Ordene er skrevet av Tone Taalesen som er Nettavisens kongehusekspert. I samme artikkel antyder hun hvordan kongehuset kan gjenvinne tilstrekkelig tillit: «Kanskje må kronprinsparet ofre parforholdet for å beholde det norske monarkiet».

Det er ikke det eneste Taalelsen har ment de siste ukene om kronprinsparet.

«Selvsagt skal kronprinsessen kalles inn til avhør om politiet tror at hun kan bistå», uttalte hun for noen uker siden. 

Da Marius ble varetektsfengslet for en uke, oppsummerte hun hendelsen slik: «Sannheten om Marius vet bare Marius, men jo lenger denne saken pågår og flere saker som avdekkes så skades monarkiet. Og hvor mye mer tåler det?»

Det paradoksale er at Taalelsen ikke synes å reflektere over at hun selv utsetter kongehuset for helt urimelige belastninger.

Mange mener mye

Taalelsen er kanskje den mest brutale blant de som i norsk mediene har ment mye om kongehuset og Marius Borg Høiby de siste månedene.

Men hun er på ingen måte alene. 

«Nå tenker jeg det er på tide at de blir tydeligere i sin kommunikasjon med omverden. Ikke fordi de er mamma og bonuspappa, men fordi de er vår kommende konge og dronning!» uttalte Se og Hørs kongehusekspert Caroline Vagle nylig.

«Jeg er enig med Lindwall i at kronprinsparet og kongefamilien åpenbart har gjort en del feilvurderinger i denne saken», skrev kommentator Sigrid Hvidsten i Dagbladet for noen dager siden. Lindwall – som hun siterer flittig i sin kommentar – er en svensk kongehusekspert. Og han har virkelig langet ut mot det norske kongehuset.

Likevel gir ikke Hvidsten et eneste eksempel på hva kronprinsparet og kongefamilien burde ha gjort annerledes.

Så langt jeg kan se har kronprinsparet på ryddig vis påpekt flere ganger at anklagene mot Marius Borg Høiby er alvorlige – men at det er politiet som skal følge opp det rettslige. 

Altfor mange journalister synes å glemme at ingen er skyldig før det foreligger en rettskraftig dom.

Selvgode og nådeløse

Ordet moralisme brukes «ofte nedsettende om det å legge overdrevent sterkt vekt på moral», skriver Mathea Slåttholm Sagdahl i en artikkel på Store norske Leksikon.

Det synes jeg egentlig er ganske presist formulert. Mens moralisme egentlig betyr å være overbevist om at det finnes objektive moralske sannheter – og at en etisk vurdering ikke kan avfeies som noe rent subjektivt – fungerer ordet i norsk samfunnsdebatt først og fremst som et skjellsord.

Det rammer særlig de som mener noe upopulært om andre menneskers valg. Som filosofen Espen Gamlund påpeker i boken «Kunsten å moralisere» kan et nei til moralisme formuleres med slagordene «Pass dine egne saker!» eller «Ikke bland deg!»

Jeg mener vi trenger moralske diskusjoner i samfunnsdebatten – og at det ofte er uheldig at noen kaster ut «moralisme» om et omstridt ståsted. 

Men jeg mener også at det finnes en uheldig form for moralisme. Den oppstår blant annet når noen opptrer selvgodt, når de mener noe bastant om saksforhold de ikke har tilstrekkelig innsikt i og – ikke minst – når de fremsetter nådeløse anklager uten å ta hensyn til sårbare menneskers menneskeverd.

Så langt jeg kan forstå har pressen de siste månedene bedrevet akkurat slik moralisme. Det er svært uheldig.