Den mystiske protestanten

I sitt svar til Espen Ottosen, stiller Johannes Solberg protestantismen og ortodoksien opp mot hverandre. Ifølge ham har den ene en juridisk rettferdiggjørelse, mens den andre har en enhet med Kristus som guddommeliggjør mennesket. Disse synene står i motsetning til hverandre på hver sin side av sjakkbrettet, den ene hvit, den andre svart.

Men stemmer det? Nei, det er sant at protestanter ofte snakker om rettferdiggjørelse som noe juridisk – som at Gud erklærer oss rettferdig fremfor en domstol. Men dette er bare én del av det protestantiske landskapet. En annen del av dette majestetiske landskapet, består nettopp av enhet med Kristus. Denne enheten er altså ikke noe unikt for den ortodokse kirken – akkurat som fjell ikke er unikt for Sverige. (Fjell finnes også her i Norge.) I protestantismen kalles enheten med Kristus, gjerne for «den mystiske foreningen». Og jeg vil vise deg noen av de mystiske røttene i kirkehistorien.

Jeg vil begynne med oldkirken. Allerede på 100-tallet finner du kirkefaren Ireneus som skriver om hvordan Guds Sønn ble det vi er, for at vi skulle bli det han er: «Han ble en del av vår natur for å gjøre oss til delaktige i den guddommelige natur.»