Den norske kirke bør vise mer støtte til jødene

Førstkommende lørdag finner en viktig markering sted på Eidsvolls plass foran Stortinget. Initiativtakerne skriver: «De siste månedene har vi hatt mange gripende samtaler med norske jøder, og deres historier har vært tankevekkende. De deler en felles bekymring: «Hvem står egentlig opp for oss?»»

Meldingene om økt frykt blant våre norske jøder skulle i seg selv være nok til å markere støtte, når vi vet hvor farlig jødehatet gjennom historien har vist seg å være.

Men Den norske kirke har dessverre valgt å stille seg utenfor det brede fellesskapet av kristne aktører som står bak støttemarkeringen. Heldigvis er det ikke for sent å snu.

Det er ikke sånn at alle norske kristne tenker likt om Israel. Det er ikke en gang sånn at alle norske israelvenner tenker likt om Israel. Det faktum at det finnes en hel flora av slike organisasjoner har sin begrunnelse i nettopp dette.

Selve det faktum at Israelsmisjonen og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem står sammen om lørdagens støttemarkering er i seg selv verdt å registrere. Med sine innbyrdes ulikheter knyttet til det å drive misjon overfor jøder har heller ikke de alltid hatt like lett for å samarbeide.

Men nå har de, sammen med mange andre, funnet tiden moden for å reise seg i fellesskap og vise støtte til det jødiske folk. Det er et initiativ som fortjener ros og respekt.

På listen over andre som støtter markeringen finner vi både Pinsebevegelsen, Frikirken, Misjonskirken Norge, Misjonssambandet, Ungdom i Oppdrag, Normisjon, Indremisjonsforbundet – og biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme. Og da har vi ikke nevnt alle.

Den norske kirke har gjort seg bemerket med deltakelse på arrangementer og initiativer som kommer fra Palestinakomiteen. Men det er altså for mye forlangt at de skulle bli assosiert med norske israelvenner.

Det befester et inntrykk som har dannet seg stadig sterkere de senere årene. I økende grad står vi overfor en todelt kristenhet her i landet. Den norske kirke på den ene siden, og resten på den andre siden.

Den norske kirke har et åpenbart og formidabelt forrang når det gjelder medlemstall og dermed tilgang til offentlig støtte. Men de har ikke et tilsvarende forrang når det gjelder faktisk deltakelse.

Vi så dette i forbindelse med gjennomføringen av misjonsarrangementet The Send. Vi så det i høst, i forbindelse med lansering av undervisningsmateriell på nettsiden identitetogseksualitet.no. Og vi ser det nå. D

en norske kirkes ledelse snakker fint om mangfold, men det er tydeligvis ganske mange kristne som faller utenfor dette mangfoldet.

I sin begrunnelse sier preses Olav Fykse Tveit at Den norske kirke tar avstand både fra Hamas' terror og hvordan Israels krigføring rammer sivile. Han mener denne dobbeltheten «må være et utgangspunkt for alle markeringer i denne situasjonen.»

Det er ikke sånn at alle de som står bak støttemarkeringen for Israel har samme syn på israelsk politikk. I Israelsmisjonens uttalelse fra før jul heter det blant annet at «Legitimering av makt og overgrep i religionens navn, enten det skjer ut fra jødisk, islamsk eller kristen motivasjon, er i strid med den guddommelige åpenbaring og de etiske standarder vi bygger våre samfunn på.»

Bispemøtet i Den norske kirke kom i 2020 med en uttalelse mot kristensionisme. Denne tematikken ble igjen tematisert under preses' besøk i Jerusalem i januar.

Deler av kritikken mot visse former for kristensionisme vil nok de aller fleste norske israelvenner uten videre kunne slutte seg til. I uttalelsen heter det blant annet om de nevnte kristensionistene at «De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.»

Et av problemene med uttalelsen fra 2020, og med preses' uttalelser til NRK nå i 2024, er at dette ligner mistenkelig på stråmannsargumentasjon når vi skal anvende den på norske forhold. Det er simpelthen vanskelig å finne eksempler på kristne nordmenn som tenker slik Bispemøtet beskriver.

Det som derimot Den norske kirke med fordel kunne vie mer oppmerksomhet til, og som også er omtalt i den nevnte uttallsen, er ta «Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie.»

Denne erkjennelsen er på ingen måte bare aktuelt i historisk perspektiv. Også derfor hadde det vært en fordel om Den norske kirke snudde og faktisk tok del i støttemarkeringen på Eidsvolls plass lørdag.