Den norske kirke: Bryte opp eller bli?

Det er nok flere som har tenkt som Sofie Braut: «Eg er sjølv ein del av dette biletet. Eg held på medlemskapen i Dnk av grunnar som berre delvis er klare for meg sjølv. … også vanlege kyrkjemedlemmar har eit problem.» Jeg var også der fram til begynnelsen på 2000-tallet og tenkte: Er det nødvendig å gå ut? Kan det enda skje en endring i Dnk? Hvor skal vi gå?

Kanskje kan de norske utvandrernes møte med ulike kirkesamfunn i USA hjelpe oss til å tenke friere slik de gjorde i sitt nye land uten noen statskirke? Her er litt av referatet fra samtalene på et kirkemøte i 1877 om hvordan en skulle forholde seg i et kirkesamfunn som farer vill i læren:

«Ingen skal gå ut uten videre. Det er ikke nok at han for sin egen del innser at samfunnet farer vill i læren; men det er også hans plikt å vise dette, og vitne for dem han har stått i brodersamfunn med. Gjøre sitt til at så mange som mulig kunne komme til erkjennelse av den guddommelige sannhet og unngå den sjelefare som er forbundet med å bli værende under påvirkning av Guds Ords forvanskning. Den som gir sjelene gift i stedet for sunn mat. Dette krever selv alminnelig nestekjærlighet.

Man ville vise stor ukjærlighet mot sin neste når man visste at maten var forgiftet, og passet seg selv, men tidde stille når andre nøt den til sin undergang. På samme måte ville den også forsynde seg mot sine medmennesker som bare ville holde seg selv borte fra forgiftet åndelig mat, uten å advare andre i sitt trossamfunn mot å ture fram i sitt syndige forhold til Skriften og slik utsette seg for stor sjelefare.

Hvor lenge han skal vitne uten å forlate dem, er det vanskelig å sette en regel som må følges i alle tilfelle.»

En veiledning som kan passe også i dag?

Jeg vil nå fortelle kort om min vei gjennom det som må kunne kalles nyere norsk kirkehistorie. Jeg vokste opp i Dnk og fant det vanskelig å forlate kirken jeg hørte hjemme i; aktiv i skolelaget, forkynner i Indremisjonen og søndagsskolelærer og generalsekretær. Er det nødvendig å gå ut? Kan det enda skje en endring i Dnk? Hvor skal vi gå? Jeg deltok på mange møter på 1970 og 80-tallet med drøftinger av den teologiske utviklingen i vår kirke i regi av Forening for Bibel og Bekjennelse (FBB).

3/12 1990 var vi samlet på nok et FBB-seminar. Der bestemte vi oss til å gå sammen i «Samråd på kirkens Grunn» (SKG) hvor hele bredden av den såkalt «konservative» delen av Den norske kirke var med, fra de såkalt høykirkelige til de såkalt lavkirkelige.

Overskriften i Vårt Land 4/12-1990 var: «Kirken skal gjenreises som bekjennelseskirke. 40 prester bak nyopprettet fellesorgan.» Målet var en reformasjon av Dnk. SKG hadde 254 betalende medlemmer i 1994, blant dem Carl Fredrik Wisløff, Børre Knudsen, Bernt Oftestad, Asle Dingstad, Ottar Myrseth, Alf B. Oftestad, Odd Sverre Hove, Jan Bygstad, Finn Indrebø mfl.

Men da det viste seg at vi måtte prøve å finne et alternativ til Dnk, skiltes veiene i 1996. Det var sårt, men vi skiltes med respekt for hverandre. Min vei gikk ikke i retning av en katolsk kirke, så hva nå?

Utviklingen i Dnk hadde stø kurs bort fra bibel og bekjennelse. Enten måtte en bli værende som en ubehagelig stein i skoen så lenge det overhodet var mulig uten å gi legitimitet til den forvrengningen av evangeliet som skjedde i Dnk. Eller så måtte en finne en vei utenom Dnk.

Slike prosesser tar lang tid og gir ofte mange skuffelser, som vi vet fra kirkehistorien. Det er mye enklere å fortsette som før, enn å bryte med det vante og begynne noe nytt. Kanskje det er derfor så mange velger å bli værende i Dnk, samt pga. vaner, familiebånd, arbeid, tradisjoner, venner osv. Men hvor kan jeg og mine bli bevart i en sann tro til det evige liv?

FBB har hele veien stått sentralt i dette oppgjøret. Men fra å være en sterk korrigerende stemme innad i Dnk, er FBB i dag satt på sidelinjen og ikke lenger tatt på alvor. De aktive i FBB er nå enten marginalisert i eller utmeldt av Dnk. Det sier mye om hva som er skjedd i Dnk de siste tiårene. Dnk sitt veivalg er gjort bevisst i en helt annen retning enn den Bibel og bekjennelsesskrifter peker ut for den kristne kirke.

Klarer vi å tenke løsninger uavhengig av en statskirke? Alt kristenliv i Norge har vært bygget opp i relasjon til statskirken, også frikirkene. Bedehusvirksomheten ville ikke ha eksistert om det ikke var for at staten fortsatt ville styre over kirken da samfunnsutviklingen på 1800-tallet åpnet opp for foreningsdannelser av ulikt slag uten statlig styring.

Det er først nå vi er kvitt statskirken, men den fortsetter å dominere vår tankegang og våre handlingsmønstre enten vi er medlemmer i folkekirken eller ikke. Det kan være nyttig å tenke litt over. Jeg har filosofert litt over dette i en artikkel som kan leses her.

Den lutherske kirke i Norge (www.lkn.no) som ble opprettet i 2006, er min kirke. Her kjente jeg igjen kirken jeg hadde vokst opp i, med gudstjenester og feste i Guds ord som talt av Gud selv gjennom profeter og apostler.

Den utdanner unge prester som forplikter seg på å forkynne og tjene i troskap mot bibel og bekjennelse. Med slike prester kan barn og barnebarn få hjelp til å bli bevart i en sann tro til det evige liv. Her vi står ikke alene, men sammen med lutherske kirker over hele verden med millioner av trossøsken gjennom International Council of Lutheran Churches.

Kan spedbarn tro?

Vi som vil arbeide på klassisk luthersk grunn fant etter hvert sammen ved dannelsen av Nettverk for evangelisk-luthersk kirkesamarbeid (NELK) i 2008 etter initiativ fra DELK.

Det er en samling av kirker og organisasjoner som har tatt et oppgjør med den teologiske utviklingen i Dnk og utviklet kirkelige alternativer, og noen som til det siste har forsøkt å finne overlevelses strategier innen Dnk.

I NELK er fellesskapet mellom oss styrket, og et grunnlag er nå lagt for tydeligere enhet og større praktisk samarbeid i troskap mot Guds ord.

NLM og IMF ble invitert med, men takket nei. De har valgt andre nettverk, for det har vært flere ulike tiltak fra «konservativ» side i møte med utviklingen i Dnk de siste tiårene. Alle har hatt marginal betydning for de valg som er gjort i Dnk, men det er heller ikke noe nytt i kirkens historie. Det har alltid vært mange som velger et annet evangelium som passer dem bedre (Matt 7,13; Gal 1,6ff).

Som alltid må vi be Gud om visdom til å finne veien videre (Jak 1,5).