Den norske kirke: Bryte opp eller bli?

Det er nok flere som har tenkt som Sofie Braut: «Eg er sjølv ein del av dette biletet. Eg held på medlemskapen i Dnk av grunnar som berre delvis er klare for meg sjølv. … også vanlege kyrkjemedlemmar har eit problem.» Jeg var også der fram til begynnelsen på 2000-tallet og tenkte: Er det nødvendig å gå ut? Kan det enda skje en endring i Dnk? Hvor skal vi gå?

Kanskje kan de norske utvandrernes møte med ulike kirkesamfunn i USA hjelpe oss til å tenke friere slik de gjorde i sitt nye land uten noen statskirke? Her er litt av referatet fra samtalene på et kirkemøte i 1877 om hvordan en skulle forholde seg i et kirkesamfunn som farer vill i læren:

«Ingen skal gå ut uten videre. Det er ikke nok at han for sin egen del innser at samfunnet farer vill i læren; men det er også hans plikt å vise dette, og vitne for dem han har stått i brodersamfunn med. Gjøre sitt til at så mange som mulig kunne komme til erkjennelse av den guddommelige sannhet og unngå den sjelefare som er forbundet med å bli værende under påvirkning av Guds Ords forvanskning. Den som gir sjelene gift i stedet for sunn mat. Dette krever selv alminnelig nestekjærlighet.