Den norske kirke trenger ikke Pride

Ingen av oss er uberørt av skytedramaet i Oslo natt til 25. juni, og ingen enkeltmennesker eller grupperinger skal måtte leve i frykt for terror eller oppleve diskriminering. Likevel er det ingen grunn til at de urovekkende politiske målene som ligger innbakt i Pride skal glemmes og overses over natten.

Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig; å være glad i alle mennesker uavhengig av identitet, og samtidig verne om normer, moral og biologiske fakta. Hvert år ser vi at Den norske kirke (Dnk) velger å omfavne Pride helt ukritisk, samtidig som dette også hvert år skaper krevende situasjoner i lokalmenigheter på grunn av uenigheter og ubehageligheter relatert til omfavnelsen.

Det kan virke som den kirkepolitiske ledelsen har berøringsangst når det kommer til å avklare kirkens forhold til Pride. Forstår Dnk hva man støtter ved å delta i Pride?

Organisasjonen Fri

Avhengig av sted er organisasjonen Fri enten arrangør, medarrangør eller aktiv støttespiller av Pride. Denne organisasjonen har en politisk plattform med en rekke mål som mange av kirkens medlemmer oppfatter som absurde. Ved å delta i Pride eller på ulike måter støtte Pride, støtter man den politiske plattformen til Fri og ideologien de kjemper for.

Hvordan kan Dnk ha samvittighet til å støtte dette uten å vise til teologiske begrunnelser for å stille seg bak?

Fri mener for eksempel at det finnes et kjønnsmangfold, og at alle former for seksuelle relasjoner eller seksuelle handlinger er positive så lenge det er basert på respekt og samtykke, de støtter også seksuelle relasjoner som er mellom flere enn to mennesker, og ønsker at blant annet surrogati skal tillates. Dette er på kollisjonskurs med klassisk kristendom.

Det er en ideologi

Dnk har i beste fall en naiv holdning til Pride om den mener at Pride kun handler om å vise sin støtte til skeives rettigheter og at Pride kun betyr å støtte skeiv kjærlighet.

Pride er et arrangement som fremmer en ideologi hvor målet blant annet er å endre folks oppfatning av hva en familie er og hva et kjønn er. Pride-ideologien støtter planlagt farløshet og morløshet. Den reduserer videre kjønn til å være en følelse, så man kan ifølge denne ideologien være født i feil kropp om man føler det.

Dette er oppsiktsvekkende i seg selv, men sett med folkekirke-briller på: Hvordan er det mulig å begrunne teologisk at kjønn er en følelse, eller at man kan bytte kjønn? Skaper Gud mennesker med feil kjønn slik at de må gå gjennom en omfattende prosess for å bli den de «egentlig» skal være?

Er det grunnlag i bibeltekstene for å stille seg bak dette?

Hvordan er det mulig å begrunne slike politiske ståsteder teologisk? Hvor står det i Bibelen om at Gud har skapt et kjønnsmangfold, eller at alle former for seksuelle relasjoner er greit, eller at Gud har skapt samlivet til å være mellom flere enn to personer, eller hvordan har Gud begrunnet et ja til surrogati?

Altså, hvordan blir det akseptabelt at folkekirken støtter alt dette ved å delta i Pride, uten å i det minste gjøre rede for hvordan det kan være teologisk «innafor»?

Jeg har ennå ikke funnet et eneste teologisk argument fra verken biskoper, kirkepolitiske ledere, prester eller andre ansatte til forsvar for Dnk sin Pride-støtte og Pride-deltakelse. Hvordan er det mulig å forsvare at folkekirken helt ukritisk stiller seg bak Pride-ideologien hvert år uten å gjøre rede for det teologisk?

«Størst av alt er kjærligheten» lyder et uttrykk jeg hører at flere bruker til forsvar for kirkens Pride-deltakelse. Dette uttrykket er både utslitt og svært tynt, det må gå an å forvente en mer seriøs teologisk begrunnelse fra de i kirken som er støttespillere av kirkens tilstedeværelse i Pride.

Flertallet i kirkerådet vil ikke behandle saken

På Kirkerådets septembermøte i fjor fremmet jeg et forslag om å få Pride som en egen sak til et senere møte for å kunne behandle tematikken ordentlig. Kun to rådsmedlemmer voterte sammen med meg for dette.

Flertallet i den kirkepolitiske ledelsen virker med andre ord ikke interessert i å ta denne problematikken på alvor. Det er trist, fordi Dnk ikke er tjent med smertefulle krangler og situasjoner på ulike nivå i kirken i forbindelse med denne tematikken hvert år.

Vi har ikke råd til å ofre kapasiteten vår og relasjonene våre for å holde ut med denne ubehagelige splittende, uavklarte saken veldig mye lenger.

Når kommer en kirkepolitisk avklaring på forholdet mellom Pride og Dnk? Og kanskje det viktigste: Når kommer de teologiske begrunnelsene som redegjør for hvordan Dnk kan mene at det er riktig å støtte Pride-ideologien med alt den innebærer av politiske mål?

Følger Dnk bare etter strømmen?

Få tema skaper større engasjement og mer splittelse i folkekirken enn når Pride-tematikken løftes. I mine mørkeste stunder frykter jeg at Pride-flagget blir viktigere enn altertavlen med Jesus på korset som kirkens Herre og at det dekker for Jesus i dobbel forstand.

Når Dnk er med på Pride, følger de egentlig bare strømmen?

Uavhengig av om Dnk sitter på en begrunnelse for hvorfor den velger å støtte Pride eller ei, så ville det være klokt av kirken å videre droppe Pride. Dnk trenger ikke Pride, fordi sannheten finnes i Jesus.