Debatt
Den nye sangen
Publisert
Sist oppdatert
«Til korlederen. Etter Gittit. En Davids-salme.» Denne typen teknisk informasjon finner man flere steder i Salmenes Bok. Trolig henvises det da til melodier som salmen kan synges på. Fra salmediktningen er bruken av folketoner vel kjent. Mange av de mest brukte salmene synges til gamle folketoner.
«Folketoner» kan de også kalles, den typen musikk som Frelsesarmeen med større eller mindre rett har fått æren av å innføre i moderne salme- og sangtradisjon. Den begivenheten der dette prinsippet ble knesatt og fikk sin formulering skal ha skjedd søndag 22. januar 1882. Det skjedde i byen Worchester i Midt-England. Her hadde Frelsesarmeen en menighet, og denne januarkvelden skulle general William Booth tale.
Annonse
Man hadde leid et stort lokale, og dette var så stappfullt at det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen. På det tidspunktet var det ennå ikke gått fire år siden «Den kristne misjon» hadde endret navn til Frelsesarmeen, og man hadde begynt å bruke militære titler på armeens medarbeidere. De fleste var ennå kapteiner.
En av disse het George Fielder. Han var kjent for sin flotte og ikke minst sterke sangstemme. I møtet i Worcester skulle han synge en sang. Teksten var skrevet av frelsesoffiseren William Baugh, og hadde allerede stått på trykk i Krigsropets julenummer for 1881. I omkvedet heter det «Bless His Name, He sets me free».
Generalen lyttet til sangen og sier til møtelederen: – Det var en fin sang! Hva er det for en melodi?
Men møtelederen rystet oppgitt på hodet. – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».
– Det avgjør saken, sa generalen og snudde seg mot sønnen og medarbeideren Bramwell. – Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?
Den litt spontane replikken er senere blitt et ordtak, gjerne i formen: «Why should the devil have all the good music?»
Opphavsrett
I 1882 var ikke jussen rundt opphavsrett det den senere er blitt. Kjente melodier var i prinsippet fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster. Sangen som ble sunget denne januardagen i 1882 var heller ikke det første eksempelet på slik bruk av melodier i Frelsesarmé-sammenheng.
Annonse
Allerede i 1880, da George Railton var blitt sendt til USA som leder for en invasjonsstyrke på i alt seks personer, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere. En av disse var «The Old Folks at Home» (Way down upon the Swanee River, far, far away) av Stephen Foster (1826-64), også omtalt som USAs «nasjonalskald».
Herberth Booth, generalens yngste sønn, skrev en tekst til denne melodien som fortsatt brukes, og som står i Frelsesarmeens norske sangbok: «Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter, alt er for deg.»
I sangsamlingen «Salvation Army songs» som kom i 1879 kunne man finne en tekst som begynte slik: «Ye sons of God, awake to Glory». Den gikk på melodien til den franske nasjonalsangen «Marseilliasen».
Diskusjon
Et par uker etter møtet i Worcester ledet generalen en konferanse i Bristol. I to av møtene kalte han Fielder opp på plattformen og ba ham synge sangen han hadde sunget i Worcester. Ikke alle var like glad for den praksisen som generalen med dette ga sitt godkjenningsstempel. Trolig har det vært en diskusjon innad i Frelsesarmeen om dette også før møtet i Worcester. Booths kommentar til sin sønn – «Det avgjør saken!» – tyder på det.
Booth var overbevist om at dersom de som kritiserte denne praksisen selv fikk oppleve hvor godt det fungerte i møtene med kristne tekster til kjente melodier, ville de endre oppfatning. Mange salvasjonister var begeistret for dette klarsignalet. Iblant kunne den opprinnelige teksten gi impulser til den nye. En sang som «The Blood of Jesus cleanses white as snow» gikk på melodien til «I traced her little footsteps in the snow».
Den amerikanske låtskriveren Dallas Frazier gjorde det samme med en av sine egne sanger, langt nærmere vår egen tid. I 1965 skrev han «There goes my everything», som blant andre Engelbert Humperdinck hadde suksess med. Men noen år senere skrev han en ny tekst til samme tone: «He is my everything», som blant andre Elvis Presley hadde på ett av sine gospelalbum.
Luther og Booth
Annonse
Praksisen med nye, kristne tekster på kjente sanger var likevel ikke så unik for Frelsesarmeen som mange nok har tenkt i ettertid. I middelalderen var det ikke uvanlig at kjente, verdslige melodier ble innarbeidet i kirkemusikken. Og Martin Luther tok i sin tid til ordet for at man skulle si farvel til den gregorianske musikken og heller bruke de sangene som vanlige mennesker sang mens de arbeidet, når de hygget seg, når de kom sammen til bryllup og begravelse, og bruke disse sangene i kirkene. Så her var Luther og Booth på linje!
Assosiasjoner
Noen av den som kritiserte denne praksisen mente at kristen sang til denne typen melodier ville minne de nyfrelste om det livet de hadde forlatt, med fyll og annen syndig moro. Denne argumentasjonen har vært besynderlig seiglivet, og kan fremdeles høres fra enkelte kanter.
Mange av de sangene som ble skrevet av frelsessoldater over hele verden i årene som fulgte, er skrevet til kjente melodier: Slagere, viser og folkeviser. Den norske frelsesoffiseren Carl Breien skrev for eksempel teksten «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» på melodien til «Pål sine høner». Men også melodier som var kjent i kristen sammenheng fra før, kunne bli brukt. Samme Breien skrev også tekster som gikk på melodier som «Nærmere deg, min Gud».
Noen ganger får slike sanger et forholdsvis kort liv, og det kan nok ofte være like greit. Men det har jo sin sjarm når en ung frelsessoldat har skrevet en tekst på melodien «Gubben Noa», og det i sangen heter « … det er ikke farlig/om du blir litt salig…» .
(Denne teksten er en komprimert versjon av et essay artikkelforfatteren skrev i boka «Så lenge…», som ble gitt ut i forbindelse med 100-årsmarkeringen av William Booths død i 2012.)
