Den økologiske krisen er en åndelig krise

Noen av mine fineste sommerminner er båtturer i øyriket hvor jeg vokste opp. Liten båt, stille blått hav, varm sol, små barnehender i klart vann og glinsende fiskestimer som svømte forbi under oss. Stillhet brutt av bølgeskvulp, klukking fra båten og kanskje en måke.

I slike øyeblikk kan vi kjenne oss levende og i harmoni med naturen og omgivelsene. Kanskje ser vi også livet i et tydeligere lys. Det kan være vanskelig å forklare slike opplevelser uten religiøse ord. Da klarner blikket og virkeligheten trer frem i all sin overdådige herlighet, i sin mystiske hellighet.

Men vårt forhold til naturen har også en annen og mørkere side. Søppelet som vi fant i fjæresteinene under strandhogg, og finner enda mer av i dag, minner oss om at vi også utnytter, manipulerer og ødelegger naturen. Mengden plast i havet øker dramatisk. De siste årtier har vær og vind samlet sammen plast og søppel til grøtete plast- «øyer» i havet så store at noen betegner dem som kontinenter. Disse gigantiske øyene manifesterer at vi mister beherskelsen i vårt grenseløse konsum drevet av jakten på å tilfredstillelse et begjær som aldri synes å slukkes.

Den ærbødigheten og takknemligheten vi kan kjenne på, fortrenges av en trang til å overvinne naturen, manipulere og heve oss over den. Dette antar etter hvert eksistensielle dimensjoner. Til slutt ser vi ikke på oss selv som en del av naturen. Vi står over den og betrakter den i likegyldig distanse før vi i neste øyeblikket kaster oss over den som et rovdyr over byttet sitt. Naturen blir i ytterste konsekvens vår motstander. Den skal temmes, adlyde og underkaste seg menneskets vilje og industrielle kraft.

Giftet seg med Tor Vegard. I dag er han fader Theodor

Denne måten å tilnærme seg verden på er egentlig ikke ny, men er like gammel som mennesket selv. Helt siden syndefallet har vi blitt fristet til å heve oss over skaperverket. Men det er først nå i den seneste tid at vi har kunnet realisere denne illusjonen ved hjelp av teknologi og en industriell kraft som våre forfedre bare kunne drømme om.

Adam og Eva faller i synd når de tar og spiser den forbudte frukt. Det er et sentralt poeng hos den ortodokse teologen og presten Alexander Schmemann at frukten tas uten at den er gitt. En frukt som tas og ikke er gitt eller velsignet, kan det ikke takkes for. Schmemann ser også på den forbudte frukten som et symbol på skaperverket i sin helhet. Skaperverket er Guds gave og grunnlag for liv og fellesskap med Ham.

Et utakknemlig menneske ser på hele verden som sin eiendom og har ingen ting å takke for eller noen å rette sin takk til. Et slikt menneske isolerer seg fra omgivelsene sine og står til sist ensom og helt alene. Naturen atomiseres, isoleres og reduseres til død materie og ressurser som videre kan utnyttes, manipuleres og konsumeres. Også menneskene rundt et slikt menneske objektifiseres og reduseres til statister.

Den økologiske krisen er dypest sett en åndelig krise. Den manifesterer vår synd, selvopptatthet og individualisme både som individ og som menneskehet og er et kall til omvendelse. Synd påvirker hele skapningen, ikke bare menneskene og våre nærmeste. Den forkludrer blikket vårt og vi erfarer verden som et fremmed sted.

Denne dualismen er imidlertid fremmed i Den ortodokse tradisjon og bryter med Kirkens erfaring av verden som gjennomsyret av Guds nærvær. En guddommelig gjennomtrenging av skaperverket som har sitt utspring og fullendelse i inkarnasjonen hvor Guds Ord, Jesus Kristus, ikke bare blir menneske, men også skapning.

Å gi takk er helt sentralt i kristendommen. Den viktigste gudstjenesten i Den ortodokse kirke, Den guddommelige liturgi (nattverdsgudstjenesten) blir på gresk også kalt evkaristi, som betyr takksigelse. Det er en nær forbindelse mellom takknemlighet, tilbedelse og hengivenhet, påpeker fader Alexander. I tilbedelsen gir vi oss selv tilbake til Gud. Skaperverket er ikke isolert fra vårt offer, men er en del av det. Vi hører sammen.

Hele skaperverket, himmel og jord lovpriser og tilber Gud sammen. Dette er veldig tydelig gjennom hele liturgien. Ikke bare i forbønnene, lovprisningene og takkebønnene, men i gudstjenestens ånd som også manifesterer seg i måten vi oppfører oss på. Vi bøyer og korser oss, ikke bare for Gud, men også for hverandre. Vi kysser ikonene og andre hellige gjenstander. Dette er ikke avgudsdyrkelse, men tvert om det motsatte.

Det åpenbarer hvilken Gud vi tror på slik som kirkefaderen Johannes av Damaskus sier: «Jeg tilber ikke skapningen [materie], jeg tilber skapningens Gud, som ble skapning for min skyld, og som nedverdiget seg til å ta bolig i skapningen, og som frelste meg gjennom skapningen.»

Takknemlighet knytter bånd og bygger fellesskap, fordi det alltid er rettet mot noen, mot den som gir. Det takknemlige mennesket strekker seg utover seg selv, mot mennesker, verden, mot Gud og bryter isolasjonens bånd. Når vi takker klarner blikket vårt og vi knyttes sammen med hverandre og resten av skaperverket. Det takknemlige mennesket ser ikke lenger alt som tilfeldige og isolerte hendelser, men ser at alt og alle henger sammen og at vi alle kommer fra Gud. Gud er ikke fraværende i verden, men er kommet nær og har tatt bolig i blant oss. Først når vi begynner å se, kan vi orientere oss, omvende oss og endre måten vi lever på.

Veien ut av Den økologiske krisen begynner og slutter i Kirkens gudstjenester, i tilbedelse, takknemlighet og hengivenhet. Da åpner Frelseren øynene våre og vi ser verden slik den virkelig er, – også slik vi kan erfare glimtvis en sommerdag på det blå hav: «Himmel og jord er full av Din herlighet.»

«Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet.» (Fra innvielsen av templet i 2. Krøn 7,14)

Innlegget ble først publisert på nettsiden til Norges Kristne Råd.