Den parlamentariske situasjon i Israel

Den parlamentariske situasjon i Israel kjennetegnes ved at regjeringen har et flertall i Knesset med bare en stemmes overvekt. Det har lyktes den konservative Naftali Bennet ved hjelp av den liberale Yair Lapid å sy sammen et parlamentarisk grunnlag bestående av åtte forskjellige partier.

Til sammen har de 61 representanter mot den blokken som ble ført an av Benjamin Netanyahu med 59 representanter. Det skal altså bare en eller to misfornøyde representanter til blant regjeringspartiene før regjeringen faller.

Blant de åtte partiene finner vi også et arabisk parti. Det er første gang i Israelsk historie at et arabisk parti utgjør en del av det parlamentariske grunnlag for en regjering. Det har høstet både kritikk og ros.

Noen synes det er positivt at araberne på denne måten blir integrert i israelsk politikk, mens andre mener det er skandaløst at en israelsk regjering blir avhengig av arabisk velvilje. Men fremfor alt kan man undres over hvorledes partier med så vidt forskjellige meninger, skal kunne samarbeide. De fleste kommentarer har da også gått ut på at denne regjerningen ville få kort levetid.

Hva er det så disse partiene har felles? Hva er det som binder dem sammen? Jo, det er en motvilje mot Benjamin Netanyahu som nærmest grenser til hat.

Under de mange valgkamper som er blitt ført i Israel het det: hvem som helst bare ikke Netanyahu – «anybody but Bibi». Etter 12 år sammenhengende ved makten er det jo forståelig at mange ønsket seg et regjeringsskiftet.

Men naget mot Netanyahu stakk dypere. Her gjaldt det å bli kvitt en mann som mange ønsket seg ut – ikke bare av regjeringskontorene – men også helt ut av israelsk politikk. Det var Netanyahu som person som ikke lenger var ønsket, og man kan spørre seg hvorfor?

Svaret er kanskje å finne i de egenskaper som Netanyahu hadde eller ikke hadde. Han var en glimrende politiker som klarte å danne den ene koalisjonsregjering etter den andre.

Han var en enestående valgmagnet som vant det ene valget etter det andre. Også på det internasjonale plan gjorde han en stor innsats for Israel. Men han hadde en svakhet – han støtte folk fra seg.

Han klarte ikke å samarbeide med mennesker som etter hans syn kunne true hans maktposisjon. Og ettersom årene gikk var det svært mange ambisiøse politikere som følte seg trukket på tærne. Det har til slutt ført til en massiv motstand mot hans person.

Det sier seg selv at en regjering hvis eneste fellesnevner er at de ikke ønsker Netanyahu, umulig kan ha lang levetid. Bennet sier at hans regjering vil konsentrere seg om det de fleste partiene er enige om - bedre folks sosiale levekår. Alle andre saker som forholdet til palestinerne og to-statsløsningen lar den ligge.

Men det sier seg selv at man i lengden ikke kan styre et land ved å unngå alle saker som krever en avklaring. Det første store slaget i så måte er budsjettet for 2021-22 som må vedtas innen utgangen av 4. november. Blir det ikke et flertall for budsjettet i Knesset, blir det nyvalg.

Tragedien i dette parlamentariske kaoset er at det i lengre tid har vært et konservativt flertall i Knesset. Blant de partier som utgjør det parlamentariske grunnlaget for Bennets regjering, finner vi ikke mindre enn tre konservative partier.

Det gjelder statsminister Bennets eget parti Yamina, forsvarsminister Benny Gantz Blå og hvite og innenriksminister Gideon Saars Nytt håp. Til sammen har disse partiene 21 representanter.

Sammen med Netanyahus egen blokk på 59 ville de konservative ha vært i et knusende flertall. Men dette lar seg altså ikke realisere før personen Netanyahu er borte.

Det vi er vitne til er et klassisk karaktertrekk ved det jødiske folk – evnen til å samarbeide er ikke den beste. Individuelt er de gode, men å marsjere i samlet flokk har aldri vært deres styrke. Men som bibellesere vet vi at Herren selv vokter sitt folk. Han vil ta vare på det.